Selektiv mutisme

Selektiv mutisme (SM) er en tilstand hvor barn i visse situasjoner ikke snakker og er klassifisert som en angstlidelse. Barnehage og skole er ofte de vanskeligste stedene å være for barn med SM. Det handler ikke om at de ikke vil snakke, men de får ikke til. For mange føles det som om ordene sitter fast i halsen og hjernen/kroppen går i frys. Hjemme og med utvalgte få venner prater de ofte helt vanlig. Barn med selektiv mutisme blir ofte oppfattet som svært sjenerte og voksne tenker da at det går over. Men jo tidligere disse barna får hjelp jo større er sjansen for at de kan bryte ut av tausheten. Det er en antatt forekomst på under én prosent og med en liten overvekt hos jenter (Cohan, Price & Stein, 2006). Problemet gjør seg ofte tydelig ved overganger, som start i barnehage og skole.

I sosiale sammenhenger og spesielt i skolen, er det forventninger om at barn skal snakke. Det kan bli et svært vanskelig sted å være om ikke hjelp og tiltak er satt i gang. Er barnet så fastlåst og ikke-kommunikativt at selv kroppsspråk er stivnet, sier det seg selv at dagene blir tøffe og det må taes på alvor. Barnet får ikke uttrykt sine helt grunnleggende behov, som å hoste, le, toalettbesøk, smerte, sult osv. I tillegg kommer ofte en uro rundt om man har noen å leke med i friminuttene, for man tørr jo ikke å spørre om å bli med på leken. Min erfaring er at mange barn med selektiv mutisme kan også være særlig sensitive. «Hvorfor er det bare jeg på hele skolen som er så sjenert? Det er bare meg!»- jente 6 år. De føler mye og føler tidlig på det å være annerledes og ikke helt passe inn i vårt A4 samfunn. Denne jenta fikk bildekort til å bruke på skolen. Hun hadde kort som dekket vanlige behov, men dro hjem og laget sitt eget kort, for det trengte ho. Der sto det; «Jeg er alene».

Samarbeid hjem-barnehage/skole

For barn med selektiv mutisme er et godt samarbeid med barnehage/skole nærmest uvurderlig viktig. Som nevnt kan disse barna ofte prate helt vanlig og er akkurat som andre barn hjemme, derfor er det viktig at man tar stillheten på alvor i barnehagen/skolen. Mange foreldre kan få seg et lite sjokk når de får vite hvordan barnet er i barnehagen. De har helt sikkert observert at barnet deres blir sjenert, men så lenge det snakker med sine nærmeste og i sine trygge omgivelser, kan det være vanskelig å se for seg at barnet mister ordene sine og går helt i frys i feks barnehagen. Så ta det opp med en gang med foreldrene og få til et godt samarbeid hvor alle vil barnets beste. Desto tidligere barnet får hjelp, desto lettere blir det å bryte tausheten. Går det for lang tid går barnet glipp av mye god utvikling, vennskap, sosiale ferdigheter, anerkjennelse og en god selvtillit.

Noen varsler å se etter (men husk alle barn er forskjellige og det kan gi ulikt utslag):

  • At barnet kun snakker med få, kanskje en voksen eller venn. Noen synes det er vanskeligere å snakke med voksne. Andre kan ha problemer med å snakke med det motsatte kjønn. (Noen som har sett serien The Big bang theory? Karakteren Raj har selektiv mutisme og blir stum når jenter er i nærheten!)
  • Hvordan er kroppsspråket? Kommunikativt, stivt?
  • Bruker barnet lyder, eks dyrelyder i stedet for sitt ellers gode språk?
  • Hvordan spiser barnet? Gjemmer seg bort?
  • Bruker barnet toalettet?
  • Holder de øyekontakt?
  • Vær obs på tospråklige barn, ikke bare anta at de er stille pga de ikke kan språket godt nok ennå.

Når man vet at man har et barn med selektiv mutisme i sin barnegruppe, er god informasjon om tilstanden vesentlig. Mange foreldre vet ofte mye om dette og kan dele videre. Ellers er det gjerne et samarbeid med ppt og Bup. En bok jeg virkelig anbefaler for en kort og lett intro til selektiv mutisme er «Hva kan jeg fortelle deg om selektiv mutisme? En guide for venner, familie og fagpersoner.»-  Maggie Johnson og Alison Wintgens. Denne er lettlest og kan lett sendes rundt blant lærere og barn kan selv lese den.

Hvordan hjelpe:

  • Tid og trygghet er viktige stikkord da det ikke er en klar fasit på hva som hjelper hvert enkelt barn.
  • Hjelpen må skje på de sosiale arenaene hvor barna strever, gjerne i barnehagen og på skolen.
  • Struktur og forutsigbarhet. Forbered godt på nye situasjoner og hva som skal skje i løpet av dagen.
  • Føler barnet seg trygt, kan man begynne med å forsiktig pushe og utfordre barnets grenser. Øv på vanskelige situasjoner, men ikke press- det vil bare slå ut feil vei.
  • Ha en fast voksenkontakt i barnehagen/skolen, som barnet har en god tone med.
  • De yngste kan ha god effekt av å snakke gjennom bamser/dukker.
  • Defokusert kommunikasjon.
  • Ha en felles forståelse med barnet, om at du ikke forventer svar og at det går bra.
  • Lær deg barnets kroppsspråk og uttrykk. Du vil da lære deg å se om barnet vil svare/være med på noe.
  • Husk at de fleste vil ikke ekstra oppmerksomhet og skille seg ut. De jobber gjerne hardt med å være «usynlige» og gjemmer seg i mengden. Å ta barna ut av gruppen, kan da virke mot sin hensikt. Jobb i det skjulte og inkluder de som en av alle de andre.
  • Ikke vent og se! Tidlig innsats er det beste.
  • Den kan være en fordel å informere de andre foreldrene i barnegruppen om selektiv mutisme i korte trekk. Det er mange barn som lurer på hvorfor noen ikke snakker, men de godtar det gjerne og blir ofte fornøyd med en god forklaring. I forhold til inkludering i gruppen, er det en fordel at andre voksne kan være med å hjelpe og ta ansvar for at alle blir invitert.
  • Ikke kom med kommentarer som, hvorfor snakker du ikke?
  • Ikke still mange spørsmål og forvent svar.
  • Ikke tolk stillheten som motvilje og stahet fra barnets side.
  • Ikke press barnet inn i situasjoner/aktiviteter om barnet ikke er klar for det. Det er lov å bruke tid på å observere først.

Vennskap

Hjemmet er den plassen flest barn føler seg trygge og slapper mer av. Det er derfor her det er viktig at man inviterer andre barn med seg hjem ofte. Har barnet en eller flere barn det snakker med, også utenfor hjemmet er det en god start og noe å bygge videre på. Barnet har ofte selv noen de ønsker å leke med og som de føler seg tryggere rundt. Jobb så videre med å utvide vennekretsen. Alle trenger ikke å være bestevenner, men det er godt for barnet om man har flere venner og kjente man kan snakke med på skolen/barnehagen.

Barnehage/Skole/sfo har et ansvar for barns trivsel og da spiller gode venner en stor rolle. Rammeplan for barnhager slår fast dette i kapittel 3. Barnehagens formål og innhold . Her står det tydelig at barnehagen skal fremme vennskap og fellesskap og at personalet skal støtte barnas initiativ til samspill og bidra til at alle kan få leke med andre, oppleve vennskap og lære å beholde venner.

  • Del ofte barnegruppen inn i mindre grupper
  • Om det trengs hjelp barnet inn i leken, de vil ofte ikke spørre selv om å være med på leken. Gjør det på en smidig måte. I barnehagen kan man som voksen feks starte en lek sammen med barnet. Andre barn blir da nysgjerrige og vil også være med. Sakte men sikkert kan den voksne trekke seg ut av leken.
  • Start leker som ikke krever mye muntlig kommunikasjon.
  • Gi barnet tid til å observere leken før det deltar.
  • Har man venner på besøk hjemme, avtal tid, så det ikke blir for lenge i førsten.
  • Voksne har lov til å være tilstede og med i leken. Gjør aktiviteter sammen som de fleste barn synes er gøy,lekeplassen, hobbyaktiviteter, baking. For ideer til hobbyaktiviteter kan dere gjerne ta turen innom vår hobbyside Fantasifull.no

Den kan være vanskelig for andre barn å forstå hvorfor vennen deres endrer seg og plutselig ikke vil svare andre steder, som feks når de er på skolen. Hjemme kan de jo leke, snakke og tøyse om alt. Her er det viktig at foreldre snakker sammen og forklarer barnet så godt som mulig. Ikke godta at andre barn blir sinte på barnet med SM fordi barnet ikke greier å snakke.

Vi har tidligere nevnt viktigheten av tidlig innsats og dette gjelder også med venner. Barn leker mye og kravene til å snakke er ikke alltid like høye. Det er derfor lettere for barn med sm og henge med i fellesskapet i denne perioden. Ettersom barna blir eldre endres måten de er sammen på og krav til muntlig kommunikasjon blir stadig høyere. Ungdomstiden kan ofte bli ensom og tøff om hjelp ikke satt inn fra tidlig av.