Selektiv mutisme

Selektiv mutisme (SM) er en tilstand hvor barn i visse situasjoner ikke snakker og er klassifisert som en angstlidelse. Barnehage og skole er ofte de vanskeligste stedene å være for barn med SM. Det handler ikke om at de ikke vil snakke, men de får ikke til. For mange føles det som om ordene sitter fast i halsen og hjernen/kroppen går i frys. Hjemme og med utvalgte få venner prater de ofte helt vanlig. Barn med selektiv mutisme blir ofte oppfattet som svært sjenerte og voksne tenker da at det går over. Men jo tidligere disse barna får hjelp jo større er sjansen for at de kan bryte ut av tausheten. Det er en antatt forekomst på under én prosent og med en liten overvekt hos jenter (Cohan, Price & Stein, 2006). Problemet gjør seg ofte tydelig ved overganger, som start i barnehage og skole.

I sosiale sammenhenger og spesielt i skolen, er det forventninger om at barn skal snakke. Det kan bli et svært vanskelig sted å være om ikke hjelp og tiltak er satt i gang. Er barnet så fastlåst og ikke-kommunikativt at selv kroppsspråk er stivnet, sier det seg selv at dagene blir tøffe og det må taes på alvor. Barnet får ikke uttrykt sine helt grunnleggende behov, som å hoste, le, toalettbesøk, smerte, sult osv. I tillegg kommer ofte en uro rundt om man har noen å leke med i friminuttene, for man tørr jo ikke å spørre om å bli med på leken. Min erfaring er at mange barn med selektiv mutisme kan også være særlig sensitive. «Hvorfor er det bare jeg på hele skolen som er så sjenert? Det er bare meg!»- jente 6 år. De føler mye og føler tidlig på det å være annerledes og ikke helt passe inn i vårt A4 samfunn. Denne jenta fikk bildekort til å bruke på skolen. Hun hadde kort som dekket vanlige behov, men dro hjem og laget sitt eget kort, for det trengte ho. Der sto det; «Jeg er alene».

Samarbeid hjem-barnehage/skole

For barn med selektiv mutisme er et godt samarbeid med barnehage/skole nærmest uvurderlig viktig. Som nevnt kan disse barna ofte prate helt vanlig og er akkurat som andre barn hjemme, derfor er det viktig at man tar stillheten på alvor i barnehagen/skolen. Mange foreldre kan få seg et lite sjokk når de får vite hvordan barnet er i barnehagen. De har helt sikkert observert at barnet deres blir sjenert, men så lenge det snakker med sine nærmeste og i sine trygge omgivelser, kan det være vanskelig å se for seg at barnet mister ordene sine og går helt i frys i feks barnehagen. Så ta det opp med en gang med foreldrene og få til et godt samarbeid hvor alle vil barnets beste. Desto tidligere barnet får hjelp, desto lettere blir det å bryte tausheten. Går det for lang tid går barnet glipp av mye god utvikling, vennskap, sosiale ferdigheter, anerkjennelse og en god selvtillit.

Noen varsler å se etter (men husk alle barn er forskjellige og det kan gi ulikt utslag):

  • At barnet kun snakker med få, kanskje en voksen eller venn. Noen synes det er vanskeligere å snakke med voksne. Andre kan ha problemer med å snakke med det motsatte kjønn. (Noen som har sett serien The Big bang theory? Karakteren Raj har selektiv mutisme og blir stum når jenter er i nærheten!)
  • Hvordan er kroppsspråket? Kommunikativt, stivt?
  • Snakker barnet fritt hjemme, men blir helt stille andre steder?
  • Er det et problem for barnet, som går utover trivsel i bhg/skole?
  • Er det en konstant angst for å prate noen steder og med enkelte personer og har det vært slik over lengre tid?
  • Hvordan reagerer barnet når det forventes at det skal prate? Stivt blankt uttrykk i ansiktet?
  • Hvordan reagerer barnet når dere får besøk hjemme? Endres atferd?
  • (Bruker barnet lyder, eks dyrelyder i stedet for sitt ellers gode språk?)
  • Hvordan spiser barnet? Gjemmer seg bort?
  • Bruker barnet toalettet utenfor hjemmet?
  • Holder de øyekontakt? Gjemmer barnet seg bak deg?
  • Skjer det en endring i atferd så fort dere skal ut av huset, som levere i barnehage/skole? Slutter barnet brått å prate når dere nærmer dere skolen?
  • Vær obs på tospråklige barn, ikke bare anta at de er stille pga de ikke kan språket godt nok ennå.

Når man vet at man har et barn med selektiv mutisme i sin barnegruppe, er god informasjon om tilstanden vesentlig. Mange foreldre vet ofte mye om dette og kan dele videre. Ellers er det gjerne et samarbeid med ppt og Bup. En bok jeg virkelig anbefaler for en kort og lett intro til selektiv mutisme er «Hva kan jeg fortelle deg om selektiv mutisme? En guide for venner, familie og fagpersoner.»-  Maggie Johnson og Alison Wintgens. Denne er lettlest og kan lett sendes rundt blant lærere og barn kan selv lese den.

Hvordan hjelpe:

  • Tid og trygghet er viktige stikkord da det ikke er en klar fasit på hva som hjelper hvert enkelt barn.
  • Hjelpen må skje på de sosiale arenaene hvor barna strever, gjerne i barnehagen og på skolen.
  • Struktur og forutsigbarhet. Forbered godt på nye situasjoner og hva som skal skje i løpet av dagen.
  • Føler barnet seg trygt, kan man begynne med å forsiktig pushe og utfordre barnets grenser. Øv på vanskelige situasjoner, men ikke press- det vil bare slå ut feil vei.
  • Ha en fast voksenkontakt i barnehagen/skolen, som barnet har en god tone med.
  • De yngste kan ha god effekt av å snakke gjennom bamser/dukker.
  • Defokusert kommunikasjon.
  • Ha en felles forståelse med barnet, om at du ikke forventer svar og at det går bra.
  • Lær deg barnets kroppsspråk og uttrykk. Du vil da lære deg å se om barnet vil svare/være med på noe.
  • Husk at de fleste vil ikke ekstra oppmerksomhet og skille seg ut. De jobber gjerne hardt med å være «usynlige» og gjemmer seg i mengden. Å ta barna ut av gruppen, kan da virke mot sin hensikt. Jobb i det skjulte og inkluder de som en av alle de andre.
  • Ikke vent og se! Tidlig innsats er det beste.
  • Ha en avslappet holdning og bruk mye humor. Når situasjonene er preget av krav, forventning eller autoritære holdninger, er det vanskeligere for barnet å snakke.
  • Den kan være en fordel å informere de andre foreldrene i barnegruppen om selektiv mutisme i korte trekk. Det er mange barn som lurer på hvorfor noen ikke snakker, men de godtar det gjerne og blir ofte fornøyd med en god forklaring. I forhold til inkludering i gruppen, er det en fordel at andre voksne kan være med å hjelpe og ta ansvar for at alle blir invitert.
  • Et tips fra SMA Selective mutism association er å alltid bekrefte det barnet nettopp har sagt, gjenta det han sa med din vanlige stemme. Dette styrker barnet med en positiv bekreftelse, i stedet for å stadig be barnet prate høyere.  Feks om barnet hvisker til deg «Jeg har lyst til å sykle» da kan du bekrefte det og si feks «Å, så fint at du har lyst til å sykle, la oss finne en ledig sykkel.» Det finnes mange bra apper hvor barnet kan øve på å bruke stemmen sin og å snakke høyere gjennom lek/spill. Denne feks; Speak Up – vocalization
  • Barn med sm deler ofte sin verden inn i de man snakker med og de man ikke snakker med. Dette er ikke flytende eller gjort for å være vanskelige. De har steder/soner som man kan si er stemplet som et sted der de ikke snakker, eks i klasserommet og da er det viktig at de som skal jobbe med barn med sm, tenker på dette og så ikke stedet med dem blir et sted der de ikke snakker også. Nye steder og mennesker, er nye muligheter for å slippe unna tausheten, om vi gjør det riktig.
  • Ikke kom med kommentarer som, hvorfor snakker du ikke?
  • Ikke still mange spørsmål og forvent svar.
  • Ikke tolk stillheten som motvilje og stahet fra barnets side.
  • Ikke press barnet inn i situasjoner/aktiviteter om barnet ikke er klar for det. Det er lov å bruke tid på å observere først.

Vennskap

Hjemmet er den plassen flest barn føler seg trygge og slapper mer av. Det er derfor her det er viktig at man inviterer andre barn med seg hjem ofte. Har barnet en eller flere barn det snakker med, også utenfor hjemmet er det en god start og noe å bygge videre på. Barnet har ofte selv noen de ønsker å leke med og som de føler seg tryggere rundt. Jobb så videre med å utvide vennekretsen. Alle trenger ikke å være bestevenner, men det er godt for barnet om man har flere venner og kjente man kan snakke med på skolen/barnehagen.

Barnehage/Skole/sfo har et ansvar for barns trivsel og da spiller gode venner en stor rolle. Rammeplan for barnhager slår fast dette i kapittel 3. Barnehagens formål og innhold . Her står det tydelig at barnehagen skal fremme vennskap og fellesskap og at personalet skal støtte barnas initiativ til samspill og bidra til at alle kan få leke med andre, oppleve vennskap og lære å beholde venner.

  • Del ofte barnegruppen inn i mindre grupper
  • Om det trengs hjelp barnet inn i leken, de vil ofte ikke spørre selv om å være med på leken. Gjør det på en smidig måte. I barnehagen kan man som voksen feks starte en lek sammen med barnet. Andre barn blir da nysgjerrige og vil også være med. Sakte men sikkert kan den voksne trekke seg ut av leken.
  • Bruk spill, som eks Dobble
  • Start leker som ikke krever mye muntlig kommunikasjon.
  • Gi barnet tid til å observere leken før det deltar.
  • Har man venner på besøk hjemme, avtal tid, så det ikke blir for lenge i førsten.
  • Voksne har lov til å være tilstede og med i leken. Gjør aktiviteter sammen som de fleste barn synes er gøy,lekeplassen, hobbyaktiviteter, baking. For ideer til hobbyaktiviteter kan dere gjerne ta turen innom vår hobbyside Fantasifull.no

Den kan være vanskelig for andre barn å forstå hvorfor vennen deres endrer seg og plutselig ikke vil svare andre steder, som feks når de er på skolen. Hjemme kan de jo leke, snakke og tøyse om alt. Her er det viktig at foreldre snakker sammen og forklarer barnet så godt som mulig. Ikke godta at andre barn blir sinte på barnet med SM fordi barnet ikke greier å snakke.

Vi har tidligere nevnt viktigheten av tidlig innsats og dette gjelder også med venner. Barn leker mye og kravene til å snakke er ikke alltid like høye. Det er derfor lettere for barn med sm og henge med i fellesskapet i denne perioden. Ettersom barna blir eldre endres måten de er sammen på og krav til muntlig kommunikasjon blir stadig høyere. Ungdomstiden kan ofte bli ensom og tøff om hjelp ikke satt inn fra tidlig av.

……………………………………………………………………………………………………………………………….

Selective mutism

Selective Mutism (SM) is a condition where children in certain situations do not speak and are classified as an anxiety disorder. Kindergarten and school are often the hardest places to be for children with SM. It’s not that they don’t want to talk, but they can`t. For many, it feels as if the words are stuck in the throat and the brain / body is frozen. At home and with a select few friends they often talk quite ordinary. Children with selective mutism are often perceived as very shy and adults may think it will pass. But the earlier these children receive help, the greater the chance that they will break out of silence. It is an estimated occurrence of less than one percent and with a slight overweight in girls (Cohan, Price & Stein, 2006). The problem is often evident in transitions, such as starting in kindergarten and school.

In social contexts and especially in school, children are expected to speak. It can be a very difficult place to be unless help and action is taken. If the child is so stuck and non-communicative that even body language is stiffened, it goes without saying that the days will be tough and it must be taken seriously. The child will not express their basic needs, such as coughing, laughing, toilet visits, pain, hunger, etc. In addition, there is often a turmoil around having someone to play with during the breaks, because the words are stuck and they can`t ask to join the other kids playing. My experience is that many children with selective mutism can also be particularly sensitive. «Why is it just me at the whole school who is so shy? It’s just me! ”- girl 6 years. They feel a lot and feel early on to be different and not quite fit into our cookie cutter society. This girl got a picture card to use at school. She had cards that met common needs, but went home and made her own card, because she needed it. There it was; «I am alone».

Collaborate home-kindergarten / school

For children with selective mutism, a good collaboration with kindergarten / school is almost invaluable. As mentioned, these children can often talk quite ordinary and are just like other children at home, so it is important to take the silence seriously in kindergarten / school. Many parents may feel a little shocked when they learn how the child is in kindergarten. They have certainly observed that their child can be shy, but as long as they talk to their loved ones and in their safe surroundings, it can be difficult to imagine that the child loses his words and goes completely mute in the kindergarten, for example. Talk to the parents right away  and make a good collaboration where everyone wants the child’s best. The earlier the child gets help, the easier it is to break out of the silence. If it takes too long, the child misses a lot of good development, friendship, social skills, recognition and a good self-confidence.

Some alerts to look out for (but keep in mind all children are different and this may differ):

  • That the child only talks to a few, maybe an adult or friend. Some people find it more difficult to talk to adults. Others may have trouble talking to the opposite sex. (Someone who has seen the series The Big Bang Theory? The Raj character has selective mutism and becomes mute when girls are around!)
  • How is the body language? Communicative, rigid?
  • Does the child use sounds, eg animal sounds instead of his otherwise good language.
  • How does the child eat? Hiding away?
  • Does the child use the toilet?
  • Do they keep eye contact?
  • Be mindful of bilingual children, don’t just assume that they are quiet because they can’t speak the language well enough yet.

Knowing that you have a child with selective mutism in your child group, good information about the condition is essential. Many parents often know a lot about this and can share it. Otherwise, it is often a collaboration with ppt and Bup. A book I really recommend for a brief and easy intro to selective mutism is «What can I tell you about selective mutism? A guide for friends, family and professionals. ”- Maggie Johnson and Alison Wintgens. This little book is easy to read and can easily be passed around by teachers and children can even read it.

How to help:

  • Time and safety are important key words as there is no clear facet of what helps each child. Be patient.
  • Help must be done in the social arenas where children strive, often in kindergarten and in school.
  • Structure and predictability. Prepare well for new situations and what will happen during the day.
  • If the child feels safe, one can begin by gently pushing and challenging the child’s boundaries. Practice difficult situations, but do not pressure, it will just turn out the wrong way.
  • Have a regular adult contact in the kindergarten / school, with which the child has a good realation with.
  • The youngest can have the good effect of talking through teddy bears / dolls.
  • Defocused communication.
  • Have a common understanding with the child, that you do not expect answers and that it is going well.
  • Learn the child’s body language and expression. You will then learn to see if the child will respond / participate in anything.
  • Remember that most people do not want extra attention and to stand out. They often work hard to be «invisible» and hide in the crowd. Taking the children out of the group can then work against their purpose. Work in secret and include them as one of all the others.
  • Don’t wait and see! Early efforts are the best.
  • It may be beneficial to briefly inform the other parents in the children’s group about selective mutism. There are many children who wonder why some don’t speak, but they often accept it and are often happy with a good explanation.
  • In relation to inclusion in the group, it is an advantage that other adults can help and take responsibility for everyone being invited.
  • Don’t make comments like, why don’t you talk? It hurts!
  • Don’t ask many questions and expect answers.
  • Do not interpret the silence as dislike and stubbornness on the part of the child.
  • Do not push the child into situations / activities if the child is not ready for it. It is allowed to spend time observing first.

Friendship

Home is the place most children feel safe and relaxed . This is why it is important that you invite other children home often. If the child has one or more children it speaks to, even outside the home is a good start and something to build on. The child often even has someone they want to play with and who they feel safer around. Then work on expanding your circle of friends. Everyone does not have to be best friends, but it is good for the child if you have several friends and acquaintances you can talk to at school / kindergarten.

Kindergarten / School / sfo has a responsibility for the well-being of children and then good friends play a big role. The framework plan for kindergartens states this in Chapter 3. The purpose and content of the kindergarten. Here it is clear that the kindergarten should promote friendship and fellowship and that the staff should support the children’s initiative for interaction and help everyone to play with others, experience friendship and learn to keep friends.

  • Often divide the children’s group into smaller groups
  • If the child needs help to play with others, they will often not even ask to join the play. Do it smoothly. In the kindergarten, as an adult, for example, you can start a game with the child. Other children will then become curious and will also join. Slowly but surely, the adult can pull out of the game.
  • Start a game that do not require much oral communication.
  • Give the child time to observe the toy before it participates.
  • If you have friends visiting your home, make an appointment so it won’t be too long in the start.
  • Adults are allowed to be present and play. Do activities together that most children think are fun, playground, hobby activities, baking. For ideas for hobby activities you can feel free to visit our hobby site Fantasifull.no

It can be difficult for other children to understand why their friend is changing and suddenly will not respond elsewhere, such as when they are at school. At home, they can play, talk and talk about everything. Here it is important that parents talk together and explain the child as well as possible. Do not accept that other children get angry with the child with SM because the child is unable to speak.

We have previously mentioned the importance of early efforts and this also applies to friends. Children play a lot and the demands of talking are not always as high. Therefore, it is easier for children with small children to join during this period. As the children grow older, the way kids are together changes and oral communication requirements are ever increasing. Adolescence can often be lonely and tough if help is not put in early.

Publisert
05/02, 2018

Kilder

Lundahl, K., Ørbeck, B., & Kristensen, H. (2012). Selektiv mutisme hos barn og unge – en
veileder. Jaren: PP- tjenestens Materiellservice.

Omdal, H. (2016). Når barnet unngår å snakke : selektiv mutisme i barnehage og skole. Oslo:
Universitetsforlaget.

Steinhausen, H.-C., & Juzi, C. (1996). Elective Mutism: An Analysis of 100 Cases. Journal of
the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 35(5), 606-614.
doi:10.1097/00004583-199605000-00015

Ørbeck, B. (2008). Selektiv mutisme hos barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 45(9),
1149-1154.

Ørbeck, B., Stein, M. B., Wentzel-Larsen, T., Langsrud, Ø., & Kristensen, H. (2013). A randomized controlled trial of a home and school-based intervention for selective mutism – defocused communication and behavioural techniques. 19(3). doi:10.1111/camh.12045

Ørbeck, B., Øvergaard, K., Stein, M., Pripp, A., & Kristensen, H. (2018). Treatment of selective mutism: a 5-year follow-up study. European Child & Adolescent Psychiatry, 27(8), 997-1009. doi:10.1007/s00787-018-1110-7

Steven Kurtz, PhD, ABPP is a Board Certified clinical child psychologist specializing in treating children with selective mutism

Egne erfaringer