En kronikk av Ingrid Lund, Professor i spesialpedagogikk og forfatter av blant annet «Det stille atferdsproblemet». Innaggerende atferd i barnehage og skole.»
Det skumleste med å begynne på skolen i første klasse var om noen gadd å være sammen med meg. Jeg har alltid vært litt stille og forsiktig, og ikke særlig populær. Jeg husker godt da jeg stod der første skoledag i skolegården, klamret meg til mamma og tenkte: ”Jeg vil tilbake til Tone (assistent) i barnehagen.” (Solveig)
Det å starte på skolen knyttes det mye spenning og forventinger til for de fleste barn. Det er en av de overgangene i livet der barns sårbarhet blir ekstra utfordret. Men for noen barn er første skoledag ekstra utfordrende. Noen barn er åpent nysgjerrige, stiller spørsmål, løper bort til de andre, viser initiativ og slipper mor og fars hånd ganske kjapt. Mens andre, som Solveig, trenger litt mer tid på å bli trygg, finne sin plass, tørre å spørre og vil gjerne holde hånda så lenge som mulig.
Det går an å være stille og forsiktig og ha det fint med det. Noen barn er mer forsiktige, trives bedre enn andre i sitt eget selskap enn andre uten at voksne behøver å lage et problem ut av det. Det er ikke denne gruppen jeg retter søkelyset mot her. Det er de, som Solveig, hvor forsiktigheten oppleves som en utfordring i møte med jevnaldrende og nye situasjoner. De barna som forsvinner i all uroen og all travelheten til de voksne i skole og barnehage. Det er de som strever med å si fra, tre fram og formidle seg selv.
Det kan se ut som om de ikke vil bli sett. Kroppsspråk kan lett tolkes som: ’La meg være i fred. Jeg klarer meg selv’. Og svarene når du spør er ofte: ’Vet ikke’, ’tror ikke det’ eller’ det går helt greit’
Det er ikke de barna i skolen som en legger merke til ved første øyekast. De sitter ofte bare der, er snille, stille og gjør lite av seg. De skaper lite trøbbel for både medelever og lærere, og det er også kanskje derfor det er lett for å bare la dem bli sittende der? Men om de ikke skaper problemer for omgivelsene, så er atferden et hinder for utvikling for barnet selv. Det å være tilbaketrukket kan f.eks hindre vennskap, som er en av de viktigste beskyttelsesfaktorer for barn. Det er ikke så gøy å leke med noen som ikke tar initiativ eller som er mye redd.
Det kan også skape avstand til andre fordi det kan føre til usikkerhet, irritasjon og maktesløshet. Tilbaketrukkethet kan også hindre barna i å få stilt de spørsmål som en ønsker for å kunne forstå bedre, eller rett og slett fordi en ønsker kontakt. Det er også en atferd som avviker fra det som forventes fra omgivelsene. I skolen forventer vi initiativ, verbalisering av følelser og refleksjoner som står i sterk kontrast til det tause uttrykket, som også blir omtalt som innagerende atferdsutfordringer.
Det er mange som har det som Solveig. Tall fra internasjonal forskning spriker på hvor mange som kan defineres inn under elever med en innagerende atferd. Alt fra 7% av elevene i alderen 6-18 år til helt opp i mot 20%.
Tiltak i møte med de stille barna
Det er mange pedagoger som kjenner på dårlig samvittighet for denne gruppen elever. En dyktig pedagog som har arbeidet i skolen i tyve år sier følgende:
”Jeg tror disse elevene opplever meg som en lærer som bryr seg om dem, men de ser at jeg ikke har så mye tid – at det er så mange som krever min oppmerksomhet. Jeg har to stykker i klassen min nå som jeg kjenner dårlig samvittighet for. De krever lite, og jeg har mer enn nok med å holde hodet over vann med alle de utfordringene som er i klassen min”
Hun erkjenner at de kommer i bakerste rekke og ikke blir prioritert. Det er ikke vond vilje eller mangle på tiltak som hindrer henne, men tiden og oppmerksomhetsfokuset. Derfor blir tiltak nummer en : Oppmerksomhet. Ikke se forbi, ikke vente til ”det går over”, ikke automatisk tenke: ”han er akkurat som sin far” og lar det bli med det. I relasjonen til barn er det alltid den voksne som er ansvarlig. Alltid.
Foreldre: Det betyr i møte med de stille og forsiktige barna at de voksne hjemme forbereder barna på overgangen mellom skole og barnehage. Har dere mulighet, hils på lærer sammen, se klasserommet og trygg barnet i forhold til de andre barna som barnet skal være i klasse med. Ta gjerne initiativ til å være sammen med noen i klassen i sommerferien. Jo flere kjente det er å smile til første skoledag, jo lettere er det å tørre litt mer. Alt går så mye lettere når noe er kjent, spesielt når en kjenner seg usikker, engstelig og kanskje tenker mange katastrofetanker om alt det nye som skal skje. Det betyr også at det å snakke med barnet om høstens skolestart, uten å ”prate det i hjel”, er viktig. Foreldre må også orke å ta imot følelser, tanker og ord som de ikke selv kjenner igjen, uten å bagatellisere dem eller le dem bort. Kunsten er å anerkjenne alle typer følelser, samtidig som vi som voksne leder barnet så trygt som overhodet videre. Som foreldre ønsker vi å beskytte barna våre mot alt, men det kan vi ikke. Er det noe som er sikkert er det at de kommer til å oppleve noen utfordrende episoder i sitt skoleliv, men som foreldre kan vi hjelpe dem til å si ifra og be om hjelp når det trengs. Men for at de skal gjøre det må de har erfaring på at de voksne tar imot.
Skole: Lærernes store utfordring er å se og prioritere også de elevene som ikke stikker seg frem. Da er det ikke nødvendigvis de store ord som er det viktigste. Det er alt fra at en ikke glemmer å spørre og vise interesse gjennom ord og handling i møte med de barna som ikke umiddelbart gir så mye tilbake. Det betyr at den voksne tåler et nedslått blikk, og mumling til svar og allikevel spør igjen. Det er få ting som kommer så tydelig frem i forskning i møte med denne gruppen barn og unge som et tydelig budskap om at de ønsker de voksnes oppmerksomhet. En annen ting som både er forebyggende og utviklende for denne gruppen barn, er de voksnes evne til å lede. Da handler det om tydelige og varme voksne som har oversikt, som vet hvor de vil og hva de vil, og formilder dette gjennom tydelige forventninger. Under tydelig og varm ledelse er det lettere å si ifra, øve seg, tabbe seg ut og utfordre seg selv. Og det er nettopp det mange av de stille barna trenger fra voksne både hjemme og på skolen for å få en god skolestart: Tydelige og varme voksne som ser, lytter og handler.
Publisert
30/10, 2018
……………………………………………………………………………………………………………………………….
To start school – the quiet kids
A chronicle by Ingrid Lund, Professor of Special Education and author of, among other things, «The silent behavior problem». Integrative behavior in kindergarten and school. ”
The scariest thing about starting school in first grade was if someone bothered to be with me. I’ve always been a little quiet and careful, and not very popular. I remember well when I was standing there on the first day of school, clinging to my mom and thinking, «I want to go back to Tone (assistant) in kindergarten.» (Solveig)
Starting school is a lot of excitement and expectations for most children. It is one of those transitions in life where children’s vulnerability becomes extra challenging. But for some children, the first day of school is extra challenging. Some children are openly curious, ask questions, run away to the others, show initiative and release the mother and father’s hand quite quickly. While others, like Solveig, need a little more time to be safe, find their place, dare to ask and would like to hold hands as long as possible.
You can be quiet and careful and have a good time. Some children are more cautious, thrive better than others in their own company than others without the need to make a problem out of it. It’s not this group I’m focusing on here. It is they, like Solveig, where caution is experienced as a challenge in the face of peers and new situations. The children who disappear in all the turmoil and the hustle and bustle of the adults in school and kindergarten. They are the ones who strive to say, step forward and communicate themselves.
It may look as if they will not be seen. Body language can easily be interpreted as: ‘Leave me alone. I’ll do it myself. ‘ And the answers when you ask are often: «Don’t know», «Don’t think so» or «It’s all right»
It’s not the kids at school who you notice at first glance. They often just sit there, are kind, quiet and do little of it. They create little trouble for both fellow students and teachers, and that is perhaps why it is easy to just leave them sitting there? But if they do not create problems for the environment, the behavior is an obstacle to development for the child himself. Being withdrawn can, for example, prevent friendship, which is one of the most important protective factors for children. It is not so much fun to play with someone who does not take the initiative or is very scared.
It can also create distances to others because it can cause uncertainty, irritation and powerlessness. Seclusion can also prevent children from being asked the questions one wants to understand better, or simply because one wants contact. It is also a behavior that differs from what is expected from the surroundings. At school, we expect initiative, verbalization of emotions and reflections that are is a geat contrast to the silent expression, which is also referred to as engaging behavioral challenges.
Many people feel like Solveig. Figures from international research talk about how many can be defined among students with engaging behaviors. Everything from 7% of pupils aged 6-18 to up to 20%.
Measures to meet with the quiet children
There are many educators who feel quilty for this group of students. A skilled educator who has worked in the school for twenty years says the following:
“I think these students perceive me as a teacher who cares for them, but they see that I do not have that much time – that there are so many that require my attention. I have two students in my class now that I feel bad for. They require little, and I have more than enough to keep my head above water with all the challenges that are in my class ”
She acknowledges that they are in the back of the line and will not be prioritized. It is not hurt or lack of action that hinders her, but time and focus. Therefore, measure number one becomes: Attention. Do not look past, do not wait until «it goes over», do not automatically think: «he is just like his father» and let it go. In the relationship with children, it is always the adult who is responsible. Always.
Parents: When facing the quiet and cautious children, it means that the adults at home most prepare the children for the transition between school and kindergarten. If you have the opportunity, say hello to the teacher, see the classroom and secure the child in relation to the other children with whom the child will be in class with. Feel free to take the initiative to be with someone in the class during the summer holidays. The more familiar they feel the better the first day of school will be, and it will be easier to try a little more. Everything goes so much easier when something is known, especially when one feels insecure, anxious and maybe many catastrophic thoughts about all the new things that are about to happen. It also means that talking to the child about starting school, without «talking it to death», is important. Parents must also be able to accept feelings, thoughts and words that they do not recognize themselves without trivializing them or laughing them away. The trick is to recognize all kinds of emotions, while at the same time we as adults, must guide the child as safely as possible. As parents, we want to protect our children from everything, but we can’t. What is certain is that they will experience some challenging episodes in their school life, but as parents, we can help them and make sure they know they can ask for help when needed. But in order for them to do so, they must have experienced that the adults are listening to them.
School: The great challenge for teachers is to see and prioritize those students who do not stand out. Then it is not necessarily the big words that are the most important. It is all about not forgetting to ask and show interest through words and actions in the face of the children who do not immediately give you much feedback. That means the adult can withstand a downcast look, and murmur for answers and still ask again. There are few things that come out so clearly in research in meeting this group of children and young people as a clear message, that they do really want the attention of adults. Another thing that is both preventive and evolving for this group of children is the ability of adults to lead. Then it is about clear and warm adults who have an overview, who know where they want and what they want, and mitigate this through clear expectations. Under clear and warm leadership, it is easier to say, practice, make mistakes and challenge yourself. And that’s exactly what many of the quiet kids need from adults both at home and at school to get a good school start: Distinct and warm adults who sees all differnet kids, listen and take action.
Published
30/10, 2018
