En modig Jente på 16 år deler her sin sterke historie og sine personlige erfaringer med selektiv mutisme.
Jeg heter «Mari» og er 16 år. Født og oppvokst i en liten by, men bor nå på en gård utpå landet. Jeg fikk diagnosen selektiv mutisme i 8 klasse, 2016. Jeg tror jeg har hatt selektiv mutisme hele livet, det eneste jeg husker fra barnehagen er episoder der jeg var redd. På barneskolen fikk jeg alltid beskjed om å rekke opp hånda mer. Den eneste vennen jeg hadde sa ifra til læreren, om at jeg ofte ikke svarte når hun pratet til meg. Jeg fikk som straff at jeg ikke fikk bli med på bonustimen på fredagene, om jeg ikke snakket, og måtte sitte inne og gjøre matteoppgaver, mens de andre var ute og lekte, spilte bordtennis og koste seg.
Mormor har sammen med mamma vært mine nærmeste i oppveksten, da faren min hadde psykiske problemer og gikk bort i 2009, mer enn det vet jeg ikke om han. Etter mormor gikk bort i 2015, gikk det sakte men sikkert nedover. Til slutt ble jeg helt stum, for alle unntatt nærmeste venner og mamma. Mamma hadde også selektiv mutisme som barn, men det visste hun ikke før hun ble voksen. Hun ble ristet og kjeftet på av lærerne, hadde ingen venner, og ville kutte av seg tunga, fordi da hadde hun jo en grunn til å ikke snakke.
Da lærerne merket at jeg faktisk ikke snakket i det hele tatt, bare så ned i bakken når de sa hei, sprang ut av klasserommet daglig, forsto de at noe var galt. Jeg kommer aldri til å glemme angsten inni meg, da læreren min tok meg med inn på et grupperom, og sa «se meg inn i øynene, og svar på hvorfor du ikke snakker». I 8. klasse tenkte jeg «stakkars kroppen og hjerte mitt, må være utslitt av å være så mye redd, jeg må ikke gjøre noe jeg er redd for mer, hjertet mitt kommer til å stoppe snart».
Jeg hadde time hos bup en gang i uka. Diagnosen fikk jeg etter 3 timer. Behandleren kom hjem til meg for at jeg skulle føle meg tryggere, men jeg klarte kun og nikke/riste på hode. Hun ga meg et spørreskjema jeg skulle svare skriftlig på, og sende inn. Det var spørsmål om hvilke situasjoner jeg ble redd i, og hvordan jeg følte det inni meg. Jeg fikk raskt diagnosen selektiv mutisme, og sosial angst og panikkangst som tilleggsdiagnoser. Jeg var veldig heldig, da behandleren min hadde tatt spesialutdanning i selektiv mutisme. Hun visste godt hva det var, men hadde kun jobbet med små barn. Etterhvert fikk jeg mamma til å spørre om å ha med bestevenninna mi til timene, det fikk jeg lov til. Vi spilte alltid brettspill, så jeg skulle føle meg trygg og etterhvert tørre å snakke. Etterhvert ga vi opp, og begynte heller å snakke om angst, hva det var og at vi måtte eksponere oss, for at det skulle bli bedre. Eller, hun snakket, jeg satt der å så ned i bordet.
I 9. klasse ble angsten verre enn den noen gang hadde vært. Jeg gråt hver morgen foran speilet, sånn som jeg så ut skulle alle mennesker utenfor huset se meg. Jeg husker å tenke «hvis jeg bare så normal ut, så hadde jeg ikke trengt å være redd for å gå ut». Om kveldene når jeg så meg i speilet, så jeg jo helt normal ut. Men hver gang jeg skulle ut av huset, da, nei, jeg så ut som et troll, nesa mi var deformert, faktisk hele fjeset mitt var det.
Hver dag i hele 9 klasse gikk jeg med svart dongeribukse, svart hettegenser og svart jakke. Og jakken, den hadde jeg på meg hele året, ofte hetta også. Mamma måtte kjøre meg til skolen hver dag, det var helt umulig at jeg skulle stå på busstoppet og ta ut armen når bussen kom, alle på bussen hadde jo sett både hvordan jeg så ut og hvordan jeg løftet armen. Tenk hvis de syns det så rart ut, at jeg løftet den for lenge, for høyt eller for lavt. I bilen satt jeg og skalv, sa ikke et ord. Tenkte gjennom dagen, hva som skulle skje. Hvis noe skjedde annerledes enn jeg hadde sett for meg hele kvelden, natta og morgenen, så fikk jeg panikk, og låste meg inne på doen. Der kunne jeg sitte flere timer, på gulvet, og gråte stille.
Hver dag da jeg skulle ut av bilen etter å ha blitt kjørt til skolen sa jeg til mamma: «husk å ikke kjør inn på parkeringsplassen, sett meg av i busstoppet så de andre ikke ser når jeg går ut av bilen». Fordi da så de jo hvordan jeg reiste meg, tenk hvis jeg gikk ut av bilen på en rar måte? Jeg var så heldig at bestevenninna mi ventet utenfor skolen på meg hver morgen. Hvis ikke, hadde jeg ikke klart å gå inn på skolen. Da vi gikk mot klasserommet kjente jeg angsten vokse inni meg, i det vi gikk inn døra stivnet kroppen min til. Jeg gikk som en robot bort til plassen min, som alltid var den bakerste, nærmest døra. Fikk jeg ikke sitte der, så klarte jeg ikke å gå på skolen.
Gjennom hele skoledagen var det bare masse angst. Hjertebank, kaldsvette, tårer og vondt i nakken. Jeg var anspent og så rett ned, hele tida. Kom det en vikar inn, fikk jeg panikk. Men jeg kunne ikke springe ut, for da hadde vikaren spurt hvor jeg skulle. Vikarene tok alltid opprop. Jeg fikk venninna mi til å si ja for meg. Jeg satt med panikk hele timen, tenk hvis vikaren ikke visste at jeg ikke snakket, og spurte meg om noe? Jeg var deprimert og isolerte meg på rommet hele det året, utenom når jeg var på skolen da.
Grunnen til at jeg tvang meg selv på skolen, var hun ene læreren. Jeg kunne sitte på doen alle timene, men i hennes timer ville jeg være der, fordi hun forsto. Hun hjalp meg utrolig mye det året, bare med å snakke med meg, se meg, og gi meg verdens mest beroligende klemmer. Jeg tenkte hele 9. klasse: «etter ungdomsskolen kan jeg ikke leve lenger, jeg klarer ikke leve uten Line». Jeg beroliget meg selv hver dag med at det er bare 9. og 10. klasse igjen, etter det skal jeg få slippe. Og den tida jeg hadde igjen å leve, så hadde jeg Line, så dette skulle gå bra.
Sommerferien til 10. klasse forandret alt seg. Jeg begynte på zoloft. Panikkanfallene om nettene stoppet, jeg begynte å ta bussen, og snakket til alle. Etter sommerferien kom jeg tilbake på skolen som en helt ny person. Første time hadde vi Line, det kriblet inni meg da jeg endelig fikk se henne igjen. Jeg hadde klemt henne, grått, og sagt at jeg kom til å savne henne før ferien. Men så kom beskjeden som snudde alt opp ned. Hun skulle bare ha oss i to måneder til, så skulle hun ut i mammapermisjon. Tankene svevde gjennom hode mitt, skulle jeg gi opp, eller klarte tablettene å holde meg i live? Etter timen gikk jeg bort til henne, slang armene rundt hun å hvisket «du kan ikke slutte». De neste månedene gråt jeg omtrent hele nettene. Jeg hadde ikke motivasjon til å jobbe med angsten, å lot meg selv la være å snakke, selv om jeg kjente at jeg egentlig hadde klart det. Etter hun sluttet fikk jeg mye fravær. Hva var vits med å gå på skolen nå? Det eneste det gjorde var å slite ut hjertet mitt enda mer. Det var en veldig tung periode. Men jeg forsatte og kjempe.
Jeg bestemte meg for at jeg skal bare alltid svare, og bare si akkurat det jeg har lyst til å si. Det gikk, nesten. Det var mye problemer mellom meg og hun nye læreren min. Hun sa blant annet «jeg gidder ikke å si hei til deg, fordi du svarer jo ikke uansett». Hun satt meg sammen med andre i klasserommet enn de jeg turte å snakke med, for alle skulle jo snakke med alle. Hun var på mange møter med bup og mamma, men hun klarte ikke å forstå. Til slutt fikk jeg nok, jeg gikk bort og kjeftet på henne. Jeg sa blant annet «du kan ikke holde på sånn du gjør, jeg orker det ikke mer». Hun forsto aldri, men etter den dagen var vi ihvertfall ikke fiender lenger.
Etterhvert snakket jeg til alle lærerne på skolen, og kunne noen ganger rekke opp hånda i klassen. Jeg kjempet mye for å klare dette.
Da jeg skulle begynne på VGs, bestemte jeg meg for å flytte bort, der ingen kjente meg som «hun som ikke snakker». Jeg flyttet til en internettvenninne, som bodde 3 timer unna. Jeg hadde truffet hun noen ganger før, og foreldrene visste hvor vanskelig jeg hadde det. Her snakker jeg til alle. Jeg snakker høyt i klassen, og gjør alt som alle andre. Jeg kan gå alene på butikken, ta bussen hvor som helst, og egentlig gjøre alle hverdagslige ting. Jeg sliter fortsatt noen dager eller i noen situasjoner, men nå føler jeg meg normal, ikke som «hun som ikke snakker». Læreren min er utrolig forståelsesfull, vil alltid høre min mening og gjør alt for at jeg ikke skal være redd. Det er kanskje det viktigste av alt. Nå som jeg vet at læreren min støtter meg, får jeg mye mer motivasjon til å utfordre meg selv. Hver gang jeg har klart noe jeg syns er skummelt, for eksempel rekke opp hånda eller snakke med en ny person, så forteller jeg det til læreren min, og hun jubler sammen med meg.
Jeg sliter også veldig i matveien, er selektiv og spiser kun noen få matvarer. Er mye slapp og sliten, men det kommer seg litt og litt. Det som kanskje hjelper meg aller mest, er hest. Jeg merker fort på kroppen om jeg var ute og rei dagen før eller ikke. Blir veldig mye roligere inni meg etter å ha vært med hestene. Det er også gjennom hestemiljøet jeg har fått alle vennene mine. I stallen klarer jeg å snakke.
Jeg går nå helse og oppvekst på vg1, og ønsker å utdanne meg til helsefagarbeider, og så ta videreutdanning som vernepleier. Jeg vil også ta master i selektiv mutisme. Målet mitt er å gjøre mennesker glade, å bety noe i noens liv. Jeg vet jo selv hvor mye en person kan bety, den personen vil jeg bli. Jeg bryr meg veldig mye om andre, og jeg tror at siden jeg observerer mer enn jeg snakker, så forstår jeg andre mennesker ganske godt.
Publisert
07/11, 2018
……………………………………………………………………………………………………………………………….
As we walked toward the classroom, my body stiffened
A brave girl of 16 years here shares her strong history and personal experiences with selective mutism.
My name is «Mari» and I am 16 years old. Born and raised in a small town, but now lives on a farm outside the country. I was diagnosed with Selective Mutism in 8th grade, 2016. I think I’ve had selective mutism all my life, the only thing I remember from kindergarten is episodes where I was scared. At primary school I was always told to raise my hands more. The only friend I had told the teacher that I often didn’t respond when she talked to me. I was punished for not joining the bonus class on Fridays, unless I talked, and had to sit in and do math tasks while the others were out playing, playing table tennis and having fun.
Grandma and my mom were my closest in growing up, when my dad had mental health problems and passed away in 2009, more than I don’t know about him. After Grandma passed away in 2015, things slowly but surely went down. In the end, I became completely dumb, for everyone except my closest friends and mom. Mom also had selective mutism as a child, but she didn’t know that until she was an adult. She was shaken and shunned by the teachers, had no friends, and would cut off her tongue, because then she had a reason not to talk.
When the teachers noticed that I didn’t actually speak at all, just looked down at the ground when they said hello, jumped out of the classroom daily, they realized something was wrong. I will never forget the anxiety inside me when my teacher took me into a group room and said «look me in the eyes and answer why you are not talking». In 8th grade, I thought «my poor body and my heart, must be tired of being so scared, I must not do anything I’m afraid of anymore, my heart will stop soon».
I had a meeting at bup (specialist health service ) once a week. I got the diagnosis after 3 hours. The therapist came home to me to make me feel safer, but I only managed to nod / shake my head. She gave me a questionnaire to answer in writing and submit. There were questions about what situations I was scared of and how I felt inside. I was quickly diagnosed with selective mutism, and social anxiety and panic anxiety as additional diagnoses. I was very lucky when my therapist had taken special education in selective mutism. She knew what it was, but had only worked with young children. Eventually, I got my mom to ask me to bring my best friend for hours, I was allowed to. We always played board games, so I should feel safe and eventually dare to talk. Eventually we gave up, and started talking about anxiety, what it was and that we had to expose ourselves, for it to get better. Or, she talked, I sat there looking down at the table.
In the 9th grade, the anxiety became worse than it had ever been. I cried every morning in front of the mirror, so as I looked, all the people outside the house would see me. I remember thinking «if I just looked normal, I wouldn’t have been afraid to go out». In the evenings when I looked in the mirror, I looked perfectly normal. But every time I got out of the house, then, no, I looked like a troll, my nose was deformed, in fact my whole face was.
Every day throughout the 9th grade, I wore black denim trousers, black hoodie and black jacket. And the jacket, I wore it all year, often the hood too. My mom had to drive me to school every day, it was completely impossible for me to stand on the bus stop and take out my arm when the bus arrived, everyone on the bus had seen both how I looked and how I raised my arm. Imagine if it seemed so strange that I lifted it too long, too high or too low. In the car I sat and trembled, did not say a word. Thought through the day, what was going to happen. If something happened differently than I had imagined all evening, night and morning, I panicked and locked myself in my toes. There I could sit for hours on the floor, crying quietly.
Every day when I was getting out of the car after driving to school I said to my mom: «Remember not to drive into the parking lot, get off at the bus stop so the others don’t see when I get out of the car». Because then they saw how I got up, what if I got out of the car in a weird way? I was so lucky that my best friend waited outside my school every morning. If not, I would not have been able to go to school. As we walked toward the classroom, I felt the anxiety grow inside me as we entered the door, my body stiffened. As a robot, I walked over to my place, which was always the back, closest to the door. If I couldn’t sit there, I couldn’t go to school.
Throughout the school day there was just a lot of anxiety. Heartbeat, cold sweat, tears and sore throat. I was tense and looked straight down, all the time. If a substitute came in, I panicked. But I couldn’t jump out, because then the substitute had asked where I was going. The substitutes always called. I got my girlfriend to say yes to me. I sat in panic all hour, what if the temp didn’t know I wasn’t talking and asked me something? I was depressed and isolated in the room all that year, except when I was in school then.
The reason I forced myself into school was her one teacher. I could sit on my toes all the hours, but in her hours I would be there because she understood. She helped me tremendously that year, just talking to me, seeing me, and giving me the world’s most soothing hugs. I thought the whole 9th grade: «after high school I can no longer live, I can not live without Line». I reassured myself every day that there was only 9th and 10th grade left, after which I should let go. And the time I had left to live, I had Line, so this would go well.
The summer holidays to 10th grade changed everything. I started on the zoloft. The panic attacks at night stopped, I started to take the bus and talked to everyone. After the summer break, I came back to school as a whole new person. The first hour we had Line, it crept inside me when I finally got to see her again. I had hugged her, crying, and said I was going to miss her before the holidays. But then came the message that turned everything upside down. She was only supposed to have us for two more months, then she was out on maternity leave. Thoughts floated through my head, should I give up, or were the tablets able to keep me alive? After the hour I walked over to her, slung her arms around her to whisper «you can’t stop». Over the next few months, I cried about the whole night. I didn’t have the motivation to work with the anxiety, to not let myself talk, even though I knew I had actually managed it. After she left, I got a lot of absences. What was the point of going to school now? The only thing it did was tear out my heart even more. It was a very heavy period. But I continued to fight.
I decided that I would just always answer, and just say exactly what I wanted to say. It went, almost. There were a lot of problems between me and her new teacher. She said, among other things, «I do not bother to say hello to you, because you do not answer anyway». She sat me down with others in the classroom other than the ones I dared to talk to, because everyone must talk to everyone. She was in many meetings with Bup and Mom, but she couldn’t understand. Finally I had enough, I went up to her and and talked pretty angery to her. I said, among other things, «You can’t treat me like you do, I can’t do it anymore». She never understood, but after that day we were no longer enemies.
Eventually, I talked to all the teachers at the school, and could sometimes raise my hands in class. I struggled a lot to do this.
When I was about to start high school, I decided to move away, since nobody knew me as «she who doesn’t speak.» I moved to an internet friend, who stayed 3 hours away. I had met her a few times before, and my parents knew how hard I was. Here I talk to everyone. I speak loudly in class and do everything like everyone else. I can walk alone in the shop, take the bus anywhere, and really do all the everyday things. I still struggle for a few days or in some situations, but now I feel normal, not like «she who does not speak». My teacher is incredibly understanding, will always hear my opinion and do everything I can to not be scared. That is perhaps the most important of all. Now that I know my teacher supports me, I get a lot more motivation to challenge myself. Every time I realize something I think is scary, such as raising my hand or talking to a new person, I tell my teacher and she rejoices with me.
I also struggle a lot with the food, being selective and eating only a few foods. Is a lot of limp and tired, but it is getting a little bit. What might help me the most is horse. I quickly notice on my body whether I was out and about the day before or not. Gets very much quieter inside me after being with the horses. It is also through the horse arena that I have got all my friends. In the stable I manage to talk.
I now attend health and upbringing at high school, and I want to educate myself in health care work, and then take further education as a social educator. I also want to take masters in selective mutism. My goal is to make people happy, to mean something in someone’s life. I know how much a person can mean, that person I want to be. I care a lot about others, and I think that since I observe more than I speak, I understand other people quite well.
Published
07/11, 2018
