Da vi gikk mot klasserommet, stivnet kroppen min til

En modig Jente på 16 år deler her sin sterke historie og sine personlige erfaringer med selektiv mutisme.

Jeg heter «Mari» og er 16 år. Født og oppvokst i en liten by, men bor nå på en gård utpå landet. Jeg fikk diagnosen selektiv mutisme i 8 klasse, 2016. Jeg tror jeg har hatt selektiv mutisme hele livet, det eneste jeg husker fra barnehagen er episoder der jeg var redd. På barneskolen fikk jeg alltid beskjed om å rekke opp hånda mer. Den eneste vennen jeg hadde sa ifra til læreren, om at jeg ofte ikke svarte når hun pratet til meg. Jeg fikk som straff at jeg ikke fikk bli med på bonustimen på fredagene, om jeg ikke snakket, og måtte sitte inne og gjøre matteoppgaver, mens de andre var ute og lekte, spilte bordtennis og koste seg.

Mormor har sammen med mamma vært mine nærmeste i oppveksten, da faren min hadde psykiske problemer og gikk bort i 2009, mer enn det vet jeg ikke om han. Etter mormor gikk bort i 2015, gikk det sakte men sikkert nedover. Til slutt ble jeg helt stum, for alle unntatt nærmeste venner og mamma. Mamma hadde også selektiv mutisme som barn, men det visste hun ikke før hun ble voksen. Hun ble ristet og kjeftet på av lærerne, hadde ingen venner, og ville kutte av seg tunga, fordi da hadde hun jo en grunn til å ikke snakke.

Da lærerne merket at jeg faktisk ikke snakket i det hele tatt, bare så ned i bakken når de sa hei, sprang ut av klasserommet daglig, forsto de at noe var galt. Jeg kommer aldri til å glemme angsten inni meg, da læreren min tok meg med inn på et grupperom, og sa «se meg inn i øynene, og svar på hvorfor du ikke snakker». I 8. klasse tenkte jeg «stakkars kroppen og hjerte mitt, må være utslitt av å være så mye redd, jeg må ikke gjøre noe jeg er redd for mer, hjertet mitt kommer til å stoppe snart».

Jeg hadde time hos bup en gang i uka. Diagnosen fikk jeg etter 3 timer. Behandleren kom hjem til meg for at jeg skulle føle meg tryggere, men jeg klarte kun og nikke/riste på hode. Hun ga meg et spørreskjema jeg skulle svare skriftlig på, og sende inn. Det var spørsmål om hvilke situasjoner jeg ble redd i, og hvordan jeg følte det inni meg. Jeg fikk raskt diagnosen selektiv mutisme, og sosial angst og panikkangst som tilleggsdiagnoser. Jeg var veldig heldig, da behandleren min hadde tatt spesialutdanning i selektiv mutisme. Hun visste godt hva det var, men hadde kun jobbet med små barn. Etterhvert fikk jeg mamma til å spørre om å ha med bestevenninna mi til timene, det fikk jeg lov til. Vi spilte alltid brettspill, så jeg skulle føle meg trygg og etterhvert tørre å snakke. Etterhvert ga vi opp, og begynte heller å snakke om angst, hva det var og at vi måtte eksponere oss, for at det skulle bli bedre. Eller, hun snakket, jeg satt der å så ned i bordet.

I 9. klasse ble angsten verre enn den noen gang hadde vært. Jeg gråt hver morgen foran speilet, sånn som jeg så ut skulle alle mennesker utenfor huset se meg. Jeg husker å tenke «hvis jeg bare så normal ut, så hadde jeg ikke trengt å være redd for å gå ut». Om kveldene når jeg så meg i speilet, så jeg jo helt normal ut. Men hver gang jeg skulle ut av huset, da, nei, jeg så ut som et troll, nesa mi var deformert, faktisk hele fjeset mitt var det.

Hver dag i hele 9 klasse gikk jeg med svart dongeribukse, svart hettegenser og svart jakke. Og jakken, den hadde jeg på meg hele året, ofte hetta også. Mamma måtte kjøre meg til skolen hver dag, det var helt umulig at jeg skulle stå på busstoppet og ta ut armen når bussen kom, alle på bussen hadde jo sett både hvordan jeg så ut og hvordan jeg løftet armen. Tenk hvis de syns det så rart ut, at jeg løftet den for lenge, for høyt eller for lavt. I bilen satt jeg og skalv, sa ikke et ord. Tenkte gjennom dagen, hva som skulle skje. Hvis noe skjedde annerledes enn jeg hadde sett for meg hele kvelden, natta og morgenen, så fikk jeg panikk, og låste meg inne på doen. Der kunne jeg sitte flere timer, på gulvet, og gråte stille.

Hver dag da jeg skulle ut av bilen etter å ha blitt kjørt til skolen sa jeg til mamma: «husk å ikke kjør inn på parkeringsplassen, sett meg av i busstoppet så de andre ikke ser når jeg går ut av bilen». Fordi da så de jo hvordan jeg reiste meg, tenk hvis jeg gikk ut av bilen på en rar måte? Jeg var så heldig at bestevenninna mi ventet utenfor skolen på meg hver morgen. Hvis ikke, hadde jeg ikke klart å gå inn på skolen. Da vi gikk mot klasserommet kjente jeg angsten vokse inni meg, i det vi gikk inn døra stivnet kroppen min til. Jeg gikk som en robot bort til plassen min, som alltid var den bakerste, nærmest døra. Fikk jeg ikke sitte der, så klarte jeg ikke å gå på skolen.

Gjennom hele skoledagen var det bare masse angst. Hjertebank, kaldsvette, tårer og vondt i nakken. Jeg var anspent og så rett ned, hele tida. Kom det en vikar inn, fikk jeg panikk. Men jeg kunne ikke springe ut, for da hadde vikaren spurt hvor jeg skulle. Vikarene tok alltid opprop. Jeg fikk venninna mi til å si ja for meg. Jeg satt med panikk hele timen, tenk hvis vikaren ikke visste at jeg ikke snakket, og spurte meg om noe? Jeg var deprimert og isolerte meg på rommet hele det året, utenom når jeg var på skolen da.

Grunnen til at jeg tvang meg selv på skolen, var hun ene læreren. Jeg kunne sitte på doen alle timene, men i hennes timer ville jeg være der, fordi hun forsto. Hun hjalp meg utrolig mye det året, bare med å snakke med meg, se meg, og gi meg verdens mest beroligende klemmer. Jeg tenkte hele 9. klasse: «etter ungdomsskolen kan jeg ikke leve lenger, jeg klarer ikke leve uten Line». Jeg beroliget meg selv hver dag med at det er bare 9. og 10. klasse igjen, etter det skal jeg få slippe. Og den tida jeg hadde igjen å leve, så hadde jeg Line, så dette skulle gå bra.

Sommerferien til 10. klasse forandret alt seg. Jeg begynte på zoloft. Panikkanfallene om nettene stoppet, jeg begynte å ta bussen, og snakket til alle. Etter sommerferien kom jeg tilbake på skolen som en helt ny person. Første time hadde vi Line, det kriblet inni meg da jeg endelig fikk se henne igjen. Jeg hadde klemt henne, grått, og sagt at jeg kom til å savne henne før ferien. Men så kom beskjeden som snudde alt opp ned. Hun skulle bare ha oss i to måneder til, så skulle hun ut i mammapermisjon. Tankene svevde gjennom hode mitt, skulle jeg gi opp, eller klarte tablettene å holde meg i live? Etter timen gikk jeg bort til henne, slang armene rundt hun å hvisket «du kan ikke slutte». De neste månedene gråt jeg omtrent hele nettene. Jeg hadde ikke motivasjon til å jobbe med angsten, å lot meg selv la være å snakke, selv om jeg kjente at jeg egentlig hadde klart det. Etter hun sluttet fikk jeg mye fravær. Hva var vits med å gå på skolen nå? Det eneste det gjorde var å slite ut hjertet mitt enda mer. Det var en veldig tung periode. Men jeg forsatte og kjempe. 

Jeg bestemte meg for at jeg skal bare alltid svare, og bare si akkurat det jeg har lyst til å si. Det gikk, nesten. Det var mye problemer mellom meg og hun nye læreren min. Hun sa blant annet «jeg gidder ikke å si hei til deg, fordi du svarer jo ikke uansett». Hun satt meg sammen med andre i klasserommet enn de jeg turte å snakke med, for alle skulle jo snakke med alle. Hun var på mange møter med bup og mamma, men hun klarte ikke å forstå. Til slutt fikk jeg nok, jeg gikk bort og kjeftet på henne. Jeg sa blant annet «du kan ikke holde på sånn du gjør, jeg orker det ikke mer». Hun forsto aldri, men etter den dagen var vi ihvertfall ikke fiender lenger.

Etterhvert snakket jeg til alle lærerne på skolen, og kunne noen ganger rekke opp hånda i klassen. Jeg kjempet mye for å klare dette.

Da jeg skulle begynne på VGs, bestemte jeg meg for å flytte bort, der ingen kjente meg som «hun som ikke snakker». Jeg flyttet til en internettvenninne, som bodde 3 timer unna. Jeg hadde truffet hun noen ganger før, og foreldrene visste hvor vanskelig jeg hadde det. Her snakker jeg til alle. Jeg snakker høyt i klassen, og gjør alt som alle andre. Jeg kan gå alene på butikken, ta bussen hvor som helst, og egentlig gjøre alle hverdagslige ting. Jeg sliter fortsatt noen dager eller i noen situasjoner, men nå føler jeg meg normal, ikke som «hun som ikke snakker». Læreren min er utrolig forståelsesfull, vil alltid høre min mening og gjør alt for at jeg ikke skal være redd. Det er kanskje det viktigste av alt. Nå som jeg vet at læreren min støtter meg, får jeg mye mer motivasjon til å utfordre meg selv. Hver gang jeg har klart noe jeg syns er skummelt, for eksempel rekke opp hånda eller snakke med en ny person, så forteller jeg det til læreren min, og hun jubler sammen med meg. 

 Jeg sliter også veldig i matveien, er selektiv og spiser kun noen få matvarer. Er mye slapp og sliten, men det kommer seg litt og litt. Det som kanskje hjelper meg aller mest, er hest. Jeg merker fort på kroppen om jeg var ute og rei dagen før eller ikke. Blir veldig mye roligere inni meg etter å ha vært med hestene. Det er også gjennom hestemiljøet jeg har fått alle vennene mine. I stallen klarer jeg å snakke.

 Jeg går nå helse og oppvekst på vg1, og ønsker å utdanne meg til helsefagarbeider, og så ta videreutdanning som vernepleier. Jeg vil også ta master i selektiv mutisme. Målet mitt er å gjøre mennesker glade, å bety noe i noens liv. Jeg vet jo selv hvor mye en person kan bety, den personen vil jeg bli. Jeg bryr meg veldig mye om andre, og jeg tror at siden jeg observerer mer enn jeg snakker, så forstår jeg andre mennesker ganske godt.