Innlegget er skrevet av Janne Jarsletta-Halvorsen (Vernepleier og masterstudent i Psykososialt arbeid) og Lars Rune Halvorsen (Førstelektor) fra Vernepleier.no
Barnekonvensjonen, artikkel 12, 13 og 14, beskrives barns rett til medvirkning og til å bli hørt i alt som angår barnet. Lov om barnehager, § 3, sier også at barn har rett til å være med på å påvirke barnehagedagen og at barna skal bli hørt i sine synspunkter. I tillegg til en rekke forskrifter, blant annet NOUen fra 2012, «Til barnas beste», kommer det fram at barna i barnehagen også har rett til å ha kompetente voksne rundt seg, som kan fremme både selvbestemmelse og en positiv utvikling hos barnet. Barn uten særlig verbalt språk trenger spesielt oppmerksomme voksne, som kan kjenne igjen kroppsspråk og lyder, for at medbestemmelsesretten skal bli ivaretatt. Det kreves derfor et barnehagepersonell som ser hvert enkelt barn til enhver tid for å la barna føle seg sett og hørt. Å se alle barn til enhver tid er det ingen som makter – kunsten er i det minste at ingen barn føler seg oversett.
Barnehagen preges av rutiner og faste gjøremål til omtrent faste tider – noe som mange barn lever godt med. En slik tilnærming passer ikke nødvendigvis godt for de barna som trenger litt ekstra ro, litt ekstra hvile og søvn og litt ekstra kos. Dette kan være de barna med personlighetsstrekk som kan kjennetegnes som særlig sensitive, der nervesystemet i en metaforisk forstand kan beskrives som ekstra ømfintlig. Disse barna er mer årvåkne, tar til seg flere inntrykk, merker seg lukt, lyd, lys og berøringer på mer intense måter enn andre og viser både glede og sinne litt ekstra godt (Svatun, 2017). De er barn som blir fortere overstimulerte og utmattet enn andre og som derfor trenger å bli sett ekstra godt. For noen kan det å trekke seg unna og bli unnvikende være en flukt fra det som blir for mye. Andre barn kan agere mer og mer, for så å bli voldsomme og høylytte. Felles for begge reaksjonsmønster er utløsende uro og stress. Forhøyet kortisol og vedvarende uro i kroppen kan føre til nedsatt immunforsvar og varige endringer i nervebaner, som igjen vil være uheldig for barnets utvikling og voksenliv (Kirkengen og Næss, 2015). Dette strider imot forskrifter om at barnehagen skal tilrettelegge for hvert enkelt barn for å fremme en positiv utvikling.
Det finnes en rekke grep barnehagen kan ta for at barna skal kunne være med på å regulere dagen sin selv. Et eksempel er aktivitetsplanen. Dagene behøver ikke spekkes med utflukter, det er som regel foreldre som forventer høy aktivitet og varierte opplevelser for barna sine. Ved å planlegge dager med romslighet, der utelek ikke er en tvungen greie hvis inntrykkene blir for mange, eller soving kun foregår mellom klokken 12 og 14, får alle unger mer reell makt til å kunne være med på å styre dagene sine – også de ungene som blir fortere slitne. I fare for å fremstå som et veggordtak, kan faktisk veien til målet være mer spennende enn målet i seg selv – og noen ganger trenger ikke det å være lenger enn til utsiden av barnehageporten. Også den fysiske utformingen av barnehagen kan være bidragsgivende til å fremme selvbestemmelse. Ved å ha flere rom, der mer eller mindre aktiv lek kan foregå, eller bruk av romdelere, har barna en større mulighet til å trekke seg unna når kroppen ikke orker like mye (August og August, 2016).
I tillegg til den fysiske tilretteleggingen av selve rommet, kan barnehagepersonalet være aktivt deltagende for tilrettelegging – sånn på sidelinjen. Det er her vi mener vernepleiere ville vært en særlig stor ressurs for de særlig sensitive barna. Vernepleiere skal være gode på ulike observasjonsteknikker og kartlegging, samt inneha kompetanse om verbal og non-verbal kommunikasjon. Gjennom observasjoner og kartlegging, bør vernepleiere være i stand til å kjenne igjen barnets signaler før det blir for mye stimulering for barnet, og dermed avverge utmattelse og utagering før det topper seg. Basert på disse gode beskrivelsene av barns funksjons- og toleransenivå for ulike settinger og stimuli, kan også kunnskap om gradvis tilpasset og trygg eksponering, på sikt bidra til økt toleranse for stimulering på en god måte. For et siktemål, også for særlig sensitive barn, bør være å kunne utvikle seg som gode menneske og medborger, men poenget er at veien til dette målet ikke bør tvangsmessig følge en strømlinjet majoritetsrute. Vernepleiere kan bidra med nettopp en slik kunnskapsbasert praksis.
Referanser
August, L., & August, M. (2016). Sensitive barn i pedagogisk arbeid. Oslo: Kommuneforlaget AS.
Kirkengen, A., & Næss, A. B. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2012:1). Til barnas beste – ny lovgivning for barnehagene. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Svatun, B. (2017). Høysensitive barn i barnehage og hjemme. Oslo: Kommuneforlaget AS.
Innlegget er godkjent for oss til å gjengi og er også publisert på deres nettside,Vernepleier.no/
Publisert
10/11, 2018
……………………………………………………………………………………………………………………………….
Sensitive children and social educators in kindergarten
The post was written by Janne Jarsletta-Halvorsen (Vernepleier and master student in Psychosocial work) and Lars Rune Halvorsen (First lecturer) from Vernepleier.no
The Convention on the Rights of the Child, Articles 12, 13 and 14, describes the right of children to participate and to be heard in everything concerning the child. The Kindergarten Act, § 3, also states that children have the right to influence the day of kindergarten and that the children should be heard in their views. In addition to a number of regulations, including the NOU from 2012, «For the best interests of the children», it is stated that the children in the kindergarten also have the right to have competent adults around them, which can promote both self-determination and a positive development in the child. Children without a particular verbal language need particularly attentive adults, who can recognize body language and sounds, in order for the right of co-determination to be safeguarded. Therefore, a nursery staff is required who see each child at all times to make the children feel seen and heard. To see all children at all times is no one’s power – the art is, at least, that no child feels overlooked.
The kindergarten is characterized by routines and regular activities at roughly fixed times – something that many children live well with. Such an approach may not be a good fit for those children who need a little extra rest, a little extra rest and sleep and a little extra cuddle. These may be those children with personality traits that can be characterized as particularly sensitive, where the nervous system in a metaphorical sense can be described as extra sensitive. These children are more alert, absorb more impressions, notice the smell, sound, light and touch in more intense ways than others and show both joy and anger a little extra well (Svatun, 2017). They are children who are faster over-stimulated and exhausted than others and who therefore need to be seen extra well. For some, retiring and being evasive can be an escape from what becomes too much. Other children can act more and more, and then become violent and loud. Common to both reaction patterns is triggering anxiety and stress. Elevated cortisol and persistent body turmoil can lead to impaired immune system and lasting changes in nerve pathways, which in turn will be detrimental to the child’s development and adulthood (Kirkengen and Ness, 2015). This contradicts regulations that the kindergarten should prepare for each child to promote a positive development.
There are a number of steps the kindergarten can take to enable the children to help regulate their day. An example is the activity plan. The days do not need to be filled with excursions; it is usually parents who expect high activity and varied experiences for their children. By planning days of spaciousness, where play is not a forced thing if the impressions get too many, or sleep only takes place between 12 and 14 o’clock, all youngsters get more real power to be able to manage their days – even the young ones which becomes faster tired. In danger of reapeting myself, the path to the goal can actually be more exciting than the goal itself – and sometimes it doesn’t have to be further than the outside of the nursery gate. The physical design of the kindergarten can also contribute to promoting self-determination. By having more rooms, where more or less active play can take place, or the use of room dividers, children have a greater opportunity to retire when the body is not able to cope as much (August and August, 2016).
In addition to the physical organization of the room itself, the nursery staff can be actively involved in organizing – such on the sidelines. This is where we believe that care providers would be a particularly great resource for the particularly sensitive children. Protective nurses should be good at various observation techniques and mapping, as well as have expertise in verbal and non-verbal communication. Through observations and mapping, nurses should be able to recognize the child’s signals before there is too much stimulation for the child, thus averting exhaustion and exhaustion before peaking. Based on these good descriptions of children’s functional and tolerance levels for various settings and stimuli, knowledge of gradually adapted and safe exposure may also in the long run contribute to increased tolerance to stimulation in a good way. A goal, even for particularly sensitive children, should be to be able to develop as a good person and citizen, but the point is that the road to this goal should not compulsively follow a streamlined majority route. Protective nurses can contribute with just such a knowledge-based practice.
References
August, L., & August, M. (2016). Sensitive children in educational work. Oslo: Kommuneforlaget AS.
Kirkengen, A., & Næs, A. B. (2015). How offended children become sick adults. Oslo: University Press.
Ministry of Education. (2012: 1). For the children’s good – new legislation for kindergartens. Oslo: Ministry of Education and Research.
Svatun, B. (2017). High-sensitive children in kindergarten and at home. Oslo: Kommuneforlaget AS.
The post is approved for us to reproduce and is also published on their website, Vernepleier.no /
Published
10/11, 2018
