Sjenerte barn- og våre beste tips til å hjelpe

Førsteamanuensis Evalill Bølstad Karevold ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, har forsket på barn og sjenanse.

Ifølge Karevold er definisjonen på begrepet «sjenert» at man føler ubehag og ikke trives i nye sosiale settinger. – Det betyr at et barn som er sjenert ute, ikke nødvendigvis trenger å være det hjemme. Mange tror det betyr at man er usosial, men det er noe helt annet. Sjenerte barn kan være veldig sosiale. Men det å være sjenert gjør at du ikke får like mye sosial trening som mindre sjenerte barn og det å være mindre sosialt kompetent kan gjøre deg litt dårligere til å hanskes med utfordringer, sier hun.

Mange foreldre lurer på om sjenerthet er noe man bare vokser av seg. Og ja, mange vokser det av seg. Mange kan være kjemperedde som førskolebarn, men det blir borte når de har begynt på skolen. Mens andre kan være sjenerte hele livet. Disse får det gjerne verre i ungdomsårene hvor det er mye press på det sosiale og det blir veldig tydelig for andre at man er sjenert, forklarer Karevold.

Svenn Torgersen, norsk psykolog med blant annet personlighetspsykologi som spesialfelt skrev dette for oss, om sjenerte barn og vennskap:
«Enkelte barn liker faktisk å være for seg selv, og er fornøyd med det. De har mange interesser, mange tanker, liker å lese eller finne ting på nettet, og er fornøyd. Det kan være at de ikke har så mange venner, men det er ikke farlig, særlig ikke hvis de har noen få som er som dem selv.
Andre barn er fåmælte, forsiktige, liker ikke å stikke seg fram, sjenerte, liker ikke å bli tatt bilde av. Liker ikke å måtte ta ordet, bli kalt fram i klasserommet, rekker aldri hånden opp. Likevel er de sammen med andre, de utgjør publikum, og har sin rolle i gjengen, som den som er med, men ikke dominerer. Disse barna har det også ofte bra, og det er ingenting å bekymre seg om.
Så er de de som veldig gjerne ønsker å være med, som ønsker å være i sentrum til og med, men som er så redd for å dumme seg ut, være latterlige, gjøre ting galt, så de holder seg unna andre. De har det ikke lett. Om de er sammen med andre til tross for frykt og skam, tvinger seg til det, går det kanskje bedre. Men det tar på. Den som har en eller flere kjernevenner de føler seg helt trygge på, klarer seg bra.
Man har også de som ikke «passer inn» noe sted, som avvises og støtes bort, fordi de ikke kan lese koder for samvær. Ting går bare galt, og de blir venneløse. Disse har det ikke bra. Men om de står nær sin familie, er det bedre.
Men vi har også barn  innen samme gruppe som heller ikke vil ha noe med de aller nærmeste. De vil møte mye problemer, så sant de ikke har særskilte talenter de kan dyrke.»

Konkrete tips om hva du kan gjøre for å hjelpe de ulike stille/sjenerte barna.

 Førsteamanuensis Evalill Bølstad Karevold er opptatt av at sjenerte barn skal hjelpes litt «utpå» og få sosiale erfaringer. Mange unngår situasjoner fordi de er redde for å dumme seg ut eller usikre på hva de skal gjøre. Ved at de ikke får denne erfaringen, får de heller ikke lære seg at det går greit.

– Det å ikke hjelpe dem med å få positive erfaringer, kan føre til at de holder seg mer og mer unna. Hvis vi som foreldre hele tiden beskytter barnet og lar det slippe, kan det være at vi gjør barnet en bjørnetjeneste. Barnet vil få færre venner, færre mestringserfaringer og mindre sosial kompetanse – noe vi trenger for å fungere bedre på skolen og blant venner.

Selv om det er bra å hjelpe barna på vei, mener Karevold at man allikevel må være forsiktig med å presse for mye, men vi må finne rett balansegang.

  • Våre erfaringsbaserte tips: 
  • Tid og trygghet er viktige stikkord da det ikke er en klar fasit på hva som hjelper hvert enkelt barn.
  • Hjelpen må skje på de sosiale arenaene hvor barna strever, gjerne i barnehagen og på skolen.
  • Struktur og forutsigbarhet. Forbered godt på nye situasjoner og hva som skal skje i løpet av dagen.
  • Føler barnet seg trygt, kan man begynne med å forsiktig pushe og utfordre barnets grenser. Øv på vanskelige situasjoner, men ikke press- det vil bare slå ut feil vei.
  • Ha en fast voksenkontakt i barnehagen/skolen, som barnet har en god tone med.
  • De yngste kan ha god effekt av å snakke gjennom bamser/dukker.
  • Defokusert kommunikasjon.
  • Ha en felles forståelse med barnet, om at du ikke forventer svar og at det går bra.
  • Lær barna noen enkle ord og setninger de kan bruke. Start gjerne helt enkelt (kommer an på hvor mye barnet prater) med å smile når de treffer kjente og så videre til å si hei.  Andre setninger som kan være en inngangsport til leken «kan jeg få være med å leke?» eller «hva er det dere gjør?
  • Lær deg barnets kroppsspråk og uttrykk. Du vil da lære deg å se om barnet vil svare/være med på noe.
  • Husk at de fleste ikke ønsker ekstra oppmerksomhet og å skille seg ut. De jobber gjerne hardt med å være «usynlige» og gjemmer seg i mengden. Å ta barna ut av gruppen, kan da virke mot sin hensikt. Jobb i det skjulte og inkluder de som en av alle de andre.
  • Ikke vent og se! Tidlig innsats er det beste.
  • I forhold til inkludering i gruppen, er det en fordel at andre voksne kan være med å hjelpe og ta ansvar for at alle blir invitert.
  • Ikke kom med kommentarer som, hvorfor snakker du ikke?
  • Ikke still mange spørsmål og forvent svar.
  • Ikke tolk stillheten som motvilje og stahet fra barnets side.
  • Ikke press barnet inn i situasjoner/aktiviteter om barnet ikke er klar for det. Det er lov å bruke tid på å observere først.
  • Del ofte barnegruppen inn i mindre grupper
  • Om det trengs hjelp barnet inn i leken, de vil ofte ikke spørre selv om å få være med på leken. Gjør det på en smidig måte. I barnehagen kan man som voksen feks starte en lek sammen med barnet. Andre barn blir da nysgjerrige og vil også være med. Sakte men sikkert kan den voksne trekke seg ut av leken.
  • Start leker som ikke krever mye muntlig kommunikasjon.
  • Gi barnet tid til å observere leken før det deltar.
  • Har man venner på besøk hjemme, avtal tid, så det ikke blir for lenge i starten.
  • Voksne har lov til å være tilstede og med i leken. Gjør aktiviteter sammen som de fleste barn synes er gøy,lekeplassen, hobbyaktiviteter, baking. 

Å være litt sjenert bør virkelig ikke være noe problem, det blir først et problem om du ser at det hemmer og plager barnet selv. Disse stille og forsiktige barna har også så mange positive sider, som vi trenger i samfunnet. Glem ikke det! 

Publisert
07/11, 2018