Førsteamanuensis Evalill Bølstad Karevold ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, har forsket på barn og sjenanse.
Ifølge Karevold er definisjonen på begrepet «sjenert» at man føler ubehag og ikke trives i nye sosiale settinger. – Det betyr at et barn som er sjenert ute, ikke nødvendigvis trenger å være det hjemme. Mange tror det betyr at man er usosial, men det er noe helt annet. Sjenerte barn kan være veldig sosiale. Men det å være sjenert gjør at du ikke får like mye sosial trening som mindre sjenerte barn og det å være mindre sosialt kompetent kan gjøre deg litt dårligere til å hanskes med utfordringer, sier hun.
Mange foreldre lurer på om sjenerthet er noe man bare vokser av seg. Og ja, mange vokser det av seg. Mange kan være kjemperedde som førskolebarn, men det blir borte når de har begynt på skolen. Mens andre kan være sjenerte hele livet. Disse får det gjerne verre i ungdomsårene hvor det er mye press på det sosiale og det blir veldig tydelig for andre at man er sjenert, forklarer Karevold.
Svenn Torgersen, norsk psykolog med blant annet personlighetspsykologi som spesialfelt skrev dette for oss, om sjenerte barn og vennskap:
«Enkelte barn liker faktisk å være for seg selv, og er fornøyd med det. De har mange interesser, mange tanker, liker å lese eller finne ting på nettet, og er fornøyd. Det kan være at de ikke har så mange venner, men det er ikke farlig, særlig ikke hvis de har noen få som er som dem selv.
Andre barn er fåmælte, forsiktige, liker ikke å stikke seg fram, sjenerte, liker ikke å bli tatt bilde av. Liker ikke å måtte ta ordet, bli kalt fram i klasserommet, rekker aldri hånden opp. Likevel er de sammen med andre, de utgjør publikum, og har sin rolle i gjengen, som den som er med, men ikke dominerer. Disse barna har det også ofte bra, og det er ingenting å bekymre seg om.
Så er de de som veldig gjerne ønsker å være med, som ønsker å være i sentrum til og med, men som er så redd for å dumme seg ut, være latterlige, gjøre ting galt, så de holder seg unna andre. De har det ikke lett. Om de er sammen med andre til tross for frykt og skam, tvinger seg til det, går det kanskje bedre. Men det tar på. Den som har en eller flere kjernevenner de føler seg helt trygge på, klarer seg bra.
Man har også de som ikke «passer inn» noe sted, som avvises og støtes bort, fordi de ikke kan lese koder for samvær. Ting går bare galt, og de blir venneløse. Disse har det ikke bra. Men om de står nær sin familie, er det bedre.
Men vi har også barn innen samme gruppe som heller ikke vil ha noe med de aller nærmeste. De vil møte mye problemer, så sant de ikke har særskilte talenter de kan dyrke.»
Konkrete tips om hva du kan gjøre for å hjelpe de ulike stille/sjenerte barna.
Førsteamanuensis Evalill Bølstad Karevold er opptatt av at sjenerte barn skal hjelpes litt «utpå» og få sosiale erfaringer. Mange unngår situasjoner fordi de er redde for å dumme seg ut eller usikre på hva de skal gjøre. Ved at de ikke får denne erfaringen, får de heller ikke lære seg at det går greit.
– Det å ikke hjelpe dem med å få positive erfaringer, kan føre til at de holder seg mer og mer unna. Hvis vi som foreldre hele tiden beskytter barnet og lar det slippe, kan det være at vi gjør barnet en bjørnetjeneste. Barnet vil få færre venner, færre mestringserfaringer og mindre sosial kompetanse – noe vi trenger for å fungere bedre på skolen og blant venner.
Selv om det er bra å hjelpe barna på vei, mener Karevold at man allikevel må være forsiktig med å presse for mye, men vi må finne rett balansegang.
- Våre erfaringsbaserte tips:
- Tid og trygghet er viktige stikkord da det ikke er en klar fasit på hva som hjelper hvert enkelt barn.
- Hjelpen må skje på de sosiale arenaene hvor barna strever, gjerne i barnehagen og på skolen.
- Struktur og forutsigbarhet. Forbered godt på nye situasjoner og hva som skal skje i løpet av dagen.
- Føler barnet seg trygt, kan man begynne med å forsiktig pushe og utfordre barnets grenser. Øv på vanskelige situasjoner, men ikke press- det vil bare slå ut feil vei.
- Ha en fast voksenkontakt i barnehagen/skolen, som barnet har en god tone med.
- De yngste kan ha god effekt av å snakke gjennom bamser/dukker.
- Defokusert kommunikasjon.
- Ha en felles forståelse med barnet, om at du ikke forventer svar og at det går bra.
- Lær barna noen enkle ord og setninger de kan bruke. Start gjerne helt enkelt (kommer an på hvor mye barnet prater) med å smile når de treffer kjente og så videre til å si hei. Andre setninger som kan være en inngangsport til leken «kan jeg få være med å leke?» eller «hva er det dere gjør?
- Lær deg barnets kroppsspråk og uttrykk. Du vil da lære deg å se om barnet vil svare/være med på noe.
- Husk at de fleste ikke ønsker ekstra oppmerksomhet og å skille seg ut. De jobber gjerne hardt med å være «usynlige» og gjemmer seg i mengden. Å ta barna ut av gruppen, kan da virke mot sin hensikt. Jobb i det skjulte og inkluder de som en av alle de andre.
- Ikke vent og se! Tidlig innsats er det beste.
- I forhold til inkludering i gruppen, er det en fordel at andre voksne kan være med å hjelpe og ta ansvar for at alle blir invitert.
- Ikke kom med kommentarer som, hvorfor snakker du ikke?
- Ikke still mange spørsmål og forvent svar.
- Ikke tolk stillheten som motvilje og stahet fra barnets side.
- Ikke press barnet inn i situasjoner/aktiviteter om barnet ikke er klar for det. Det er lov å bruke tid på å observere først.
- Del ofte barnegruppen inn i mindre grupper
- Om det trengs hjelp barnet inn i leken, de vil ofte ikke spørre selv om å få være med på leken. Gjør det på en smidig måte. I barnehagen kan man som voksen feks starte en lek sammen med barnet. Andre barn blir da nysgjerrige og vil også være med. Sakte men sikkert kan den voksne trekke seg ut av leken.
- Start leker som ikke krever mye muntlig kommunikasjon.
- Gi barnet tid til å observere leken før det deltar.
- Har man venner på besøk hjemme, avtal tid, så det ikke blir for lenge i starten.
- Voksne har lov til å være tilstede og med i leken. Gjør aktiviteter sammen som de fleste barn synes er gøy,lekeplassen, hobbyaktiviteter, baking.
Å være litt sjenert bør virkelig ikke være noe problem, det blir først et problem om du ser at det hemmer og plager barnet selv. Disse stille og forsiktige barna har også så mange positive sider, som vi trenger i samfunnet. Glem ikke det!
Publisert
07/11, 2018
……………………………………………………………………………………………………………………………….
Shy children – and our best tips to help
Associate Professor Evalill Bølstad Karevold at the Department of Psychology, University of Oslo, has done research on children and shyness. According to Karevold, the definition of the term «shy» is that you feel uncomfortable and do not thrive in new social settings. – It means that a child who is shy outside does not necessarily have to be at home. Many people think it means being unsocial, but it’s something else entirely. Shy children can be very social. But being shy means that you don’t get as much social training as less shy kids and being less socially competent can make you a little worse at dealing with challenges, she says.
Many parents wonder if shyness is something you just grow out of. And yes, many grow out of it. Many may be frightened as preschoolers, but it gets better when they start school. While others may be embarrassed throughout life. These tend to get worse in adolescence where there is a lot of pressure on their sociallife and it becomes very clear to others that one is shy, explains Karevold.
Svenn Torgersen, a Norwegian psychologist with, among other things, personality psychology as a special field wrote this for us, about shy children and friendships:
«Some kids actually like to be for themselves, and are happy with it. They have many interests, many thoughts, like to read or find things online, and are happy. It may be that they do not have as many friends, but it is not dangerous, especially if they have a few who are like themselves.
Other children are low-key, cautious, do not like to stand out, shy, do not like to be photographed. Do not like having to speak, being called up in the classroom, never reach out. Still, they are with others, they make up the audience, and have their role in the gang, like the one who participates but does not dominate. These kids are often fine too, and there is nothing to worry about.
Then they are the ones who really want to be around more people, who want to be at the center and even, but who are so afraid of making a fool of oneself, being ridiculous, doing things wrong, so they stay away from others. They have a hard time. If they are with others in spite of fear and shame, forcing themselves to do so, it might be better.. Anyone who has one or more core friends they feel completely comfortable with is doing well.
You also have those who do not «fit in» anywhere, who are rejected and rejected because they cannot read codes for get-togethers. Things just go wrong and they become friendless. These kids are have a really hard time. But if they are close to their family, it is better than nothing.
But we also have children within the same group who also do not want anything to do with their closest ones. They will face a lot of problems in life, unless they have a special talent like music and drawing to help them grow.”
Spesific tips on what you can do to help the various quiet / shy children.
Associate Professor Evalill Bølstad Karevold speaks highly about helping shy children a little «outward» to gain social experiences. Many people avoid situations because they are afraid of making a fool og themself or they are unsure of what to do. By not getting this experience, they also do not learn that it will be okay.
– Failure to help them gain positive experiences can cause them to stay away more and more. If we as parents constantly protect the child and let them contuine avoiding situastion they are afraid of, it will never get better. The child will have fewer friends, fewer coping experiences and less social skills – something we need to work better in school and among friends. Although it is good to help the children in these situastions, Karevold believes that one must still be careful not to push too much, but we must find the right balance.
Our experience-based tips:
- Giving them time and making them feel safe are important key words. Remember that each child is different.
- Help must be done in the social arenas where the children strive, often in the kindergarten and in school.
- Structure and predictability. Prepare well for new situations and what will happen during the day.
- When the child feels safe, one can begin to gently push and challenge the child’s boundaries. Practice difficult situations, but do not pressure, it will often have the oppsite effect.
- Have a solid member of the staff in the kindergarten / school, with which the child feels safe around.
- The youngest can have the good effect of talking through teddy bears / dolls.
- Defocused communication.
- Have a common understanding with the child, that you do not expect answers and that is okay.
- Teach your children some simple words and phrases to use. Simply start (depending on how much the child is talking) with smiles when they meet other people and further on to say hello. Other phrases that can be a gateway into the world of playing «do you want to play?» Or «what are you doing?
- Learn the child’s body language and expression. You will then learn to see if the child will respond / participate in anything.
- Remember these kids do not want extra attention and to stand out. They often work hard to be «invisible» and hide in the crowd. Taking the children out of the group, out of the classroom, can then work against it`s purpose. Work «behind the scenes» and include them as one of all the others.
- Don’t wait and see if a child needs help! Early efforts are the best.
- Talk to the other parents and make sure everyone is being invited and included in the group. If your child has selcetive mutism, talk to the other parents at staff at school and kindergarten and explain about the diagnosis.
- Don’t make comments like, why don’t you talk?
- Don’t ask many questions and expect answers.
- Do not interpret silence as dislike and stubbornness. They are not beeing rude og mean for not speaking to you.
- Do not push the child into situations / activities if the child is not ready for it. It is okay to spend time observing first.
- As often as possible, divide the children’s group into smaller groups
- If the child needs help in joining other kids in the playing. They will seldom ask to join themself and will need help. Do it smoothly. In the kindergarten, as an adult, for example, you can start a fun game with the child. Other children will then be curious and will also join. Slowly but surely, the adult can pull out of their playtime.
- Whant kind of games do not require much oral communication? Adults are allowed to be present and play. Do activities together that most children find fun, playground, hobby activities, baking.
- Give the child time to observe before it participates.
- If they have friends visiting at home, make an appointment so it won’t be too long at first.
Being a little shy should really not be a problem, it first becomes a problem if you see that it inhibits and bothers the child himself. These quiet and cautious children also have many positive sides we need in society as well. Don’t forget it!
Published
07/11, 2018
