Å stå opp for seg selv

Mange barn og unge som er av den mer stille typen, kvier seg ofte for å stå opp for seg selv. De tier, selv om de så gjerne skulle ha sagt fra, at nei dette er ikke greit. Dette tenker jeg er noe som må øves på, at man skal våge å stå i en konflikt og si fra for seg selv. Særlig alle snille, flinke jenter må øve på dette. Det er lov og helt greit å si fra og imot.

«Farmor» Utsnitt av maleri, Ina Helgesen. Copyright.

Når jeg selv tenker tilbake til min barndom, er det mye jeg skulle ha sagt, men som aldri kom ut. Det å sitte på foreldresamtale med læreren og høre år etter år, at du må være mer muntlig aktiv i timen for eksempel. Hadde dette skjedd i dag, hadde jeg hatt mot til å si fra, men den gang kokte det bare innvendig og jeg tok det bare utover meg selv. Å stå opp for seg selv og sette grenser for hva som er greit handler mye om vår egen følelse av verdi. Man mister mye av sin egen følelse av verdi om man stadig føler seg overkjørt.

I forbindelse med mitt eget barn, som også har selektiv mutisme, er noe av det positive at jeg virkelig har fått øvd på å si fra. Man blir ikke alltid hørt av de som burde lytte med åpne ører. De kan skylde på deg fordi du også er av den stille typen, men dette er ikke noe jeg som voksen godtok. Jeg fortsatte å si fra og traff tilslutt rette personer, som lyttet og virkelig forsto. Å si fra, å stå opp for mine da, var helt avgjørende for mitt barns vel værende og utvikling.

Når man observerer barn i lek, kan man som voksen hjelpe de barna som trenger å stå opp for seg selv. Det kan ses når roller i leken blir fordelt. Et barn får ofte en rolle med mindre status og som det ikke vil ha. Et annet blir dratt mellom to venner og er redd for for å såre og miste sine venner, om man sier fra. Redselen er gjerne ikke ubegrunnet, barn i barnehage kan ofte true andre. «Får jeg ikke den sykkelen nå, så er ikke vi bestevenner lenger.» «Om ikke du blir med bare meg og leker, så er vi ikke venner lenger.» Dette er noe vi voksne kan høre blant barn og det er vår jobb å gripe inn å hjelpe alle til å forstå hva deres ord gjør mot andre. Og vi skal hjelpe og øve med de barna som trenger vår hjelp til å stå opp for seg selv. Dette må gjøres tidlig som mulig, så de kan bli klar over egne grenser.

En måte å øve på, er rollelek sammen med barnet. Lag ulike situasjoner og la barnet tenke ut svaret selv, men lær de også ulike fraser de kan svare med for å si klart fra. Helt ned til de yngste kan vi vise «stopp» med hånden og nei er ofte et ord de lærer fort. Snakk og undre dere sammen om hvorfor barnet er redd for å si fra om hva de egentlig mener og vil. Er de redd for å såre andre? Er det ubehagelig når noen er sinte på en? Og hvorfor er det det? Hva er en god venn? Er en god venn en som ikke vil høre på det du sier og mener? Ta dette på barnets nivå avhengig av alder.

Når vi skal hjelpe de som synes dette er vanskelig, må vi voksne huske på å være gode rollemodeller. Hvordan respekterer vi barnets grenser? Om du spør et barn om det vil ha en hadetkos og barnet sier nei. Hva gjør du? Mange prøver seg igjen og tar likevel en kos. Dette viser barnet at det er greit å tråkke over deres grenser, selv om de har sagt klart fra.

Jeg tenker ofte på min farmor og hvem ho var, fordi vi hadde mange likheter. Hun likte ikke å synes og følelsen av å være til bry. Farmor bodde en bilstrekning unna oss, men hun kunne ikke ta bussen hjem til oss for et besøk. Dette fordi dette hadde krevd for mye av henne, hun måtte da i alles påsyn trykke på stoppknappen når det var hennes tur. Jeg vil tro det er mye ho ville ha sagt fra om. Med henne og mine egne i tankene får jeg stadig mot til å si fra selv. Etter man har stått opp for seg selv er det som mange av oss ofte kjenner på en skyldfølelese etterpå. En følelese av at man var litt slem. Og man undrer om man var for streng, var det for tydelig og var det egentlig nødvendig. Ofte var det nok nødvendig, så ta en Swift og shake it off, shake it off!

Min oppfordring er at dere øver på å stå opp for dere selv. Lytt til deres egen rettferdighetssans og stol på den. Når dere selv ser de beste i andre, men dere kjenner at deres egen godhet blir utnyttet. Da er det lov å si nei og si fra om urett. Og bare vent å se, du er sterk nok til å stå i eventuelle konflikter det måtte bringe. Står man i det, bygger det heller selvtillit og ens egen følelse av verdi. Så får vi alle heller være litt mer romsligere og ta imot en unnskyldning og gå videre.

Ina Helgesen, Stillebarn.no

Publisert
13/12, 2018