Mange barn og unge som er av den mer stille typen, kvier seg ofte for å stå opp for seg selv. De tier, selv om de så gjerne skulle ha sagt fra, at nei dette er ikke greit. Dette tenker jeg er noe som må øves på, at man skal våge å stå i en konflikt og si fra for seg selv. Særlig alle snille, flinke jenter må øve på dette. Det er lov og helt greit å si fra og imot.
Når jeg selv tenker tilbake til min barndom, er det mye jeg skulle ha sagt, men som aldri kom ut. Det å sitte på foreldresamtale med læreren og høre år etter år, at du må være mer muntlig aktiv i timen for eksempel. Hadde dette skjedd i dag, hadde jeg hatt mot til å si fra, men den gang kokte det bare innvendig og jeg tok det bare utover meg selv. Å stå opp for seg selv og sette grenser for hva som er greit handler mye om vår egen følelse av verdi. Man mister mye av sin egen følelse av verdi om man stadig føler seg overkjørt.
I forbindelse med mitt eget barn, som også har selektiv mutisme, er noe av det positive at jeg virkelig har fått øvd på å si fra. Man blir ikke alltid hørt av de som burde lytte med åpne ører. De kan skylde på deg fordi du også er av den stille typen, men dette er ikke noe jeg som voksen godtok. Jeg fortsatte å si fra og traff tilslutt rette personer, som lyttet og virkelig forsto. Å si fra, å stå opp for mine da, var helt avgjørende for mitt barns vel værende og utvikling.
Når man observerer barn i lek, kan man som voksen hjelpe de barna som trenger å stå opp for seg selv. Det kan ses når roller i leken blir fordelt. Et barn får ofte en rolle med mindre status og som det ikke vil ha. Et annet blir dratt mellom to venner og er redd for for å såre og miste sine venner, om man sier fra. Redselen er gjerne ikke ubegrunnet, barn i barnehage kan ofte true andre. «Får jeg ikke den sykkelen nå, så er ikke vi bestevenner lenger.» «Om ikke du blir med bare meg og leker, så er vi ikke venner lenger.» Dette er noe vi voksne kan høre blant barn og det er vår jobb å gripe inn å hjelpe alle til å forstå hva deres ord gjør mot andre. Og vi skal hjelpe og øve med de barna som trenger vår hjelp til å stå opp for seg selv. Dette må gjøres tidlig som mulig, så de kan bli klar over egne grenser.
En måte å øve på, er rollelek sammen med barnet. Lag ulike situasjoner og la barnet tenke ut svaret selv, men lær de også ulike fraser de kan svare med for å si klart fra. Helt ned til de yngste kan vi vise «stopp» med hånden og nei er ofte et ord de lærer fort. Snakk og undre dere sammen om hvorfor barnet er redd for å si fra om hva de egentlig mener og vil. Er de redd for å såre andre? Er det ubehagelig når noen er sinte på en? Og hvorfor er det det? Hva er en god venn? Er en god venn en som ikke vil høre på det du sier og mener? Ta dette på barnets nivå avhengig av alder.
Når vi skal hjelpe de som synes dette er vanskelig, må vi voksne huske på å være gode rollemodeller. Hvordan respekterer vi barnets grenser? Om du spør et barn om det vil ha en hadetkos og barnet sier nei. Hva gjør du? Mange prøver seg igjen og tar likevel en kos. Dette viser barnet at det er greit å tråkke over deres grenser, selv om de har sagt klart fra.
Jeg tenker ofte på min farmor og hvem ho var, fordi vi hadde mange likheter. Hun likte ikke å synes og følelsen av å være til bry. Farmor bodde en bilstrekning unna oss, men hun kunne ikke ta bussen hjem til oss for et besøk. Dette fordi dette hadde krevd for mye av henne, hun måtte da i alles påsyn trykke på stoppknappen når det var hennes tur. Jeg vil tro det er mye ho ville ha sagt fra om. Med henne og mine egne i tankene får jeg stadig mot til å si fra selv. Etter man har stått opp for seg selv er det som mange av oss ofte kjenner på en skyldfølelese etterpå. En følelese av at man var litt slem. Og man undrer om man var for streng, var det for tydelig og var det egentlig nødvendig. Ofte var det nok nødvendig, så ta en Swift og shake it off, shake it off!
Min oppfordring er at dere øver på å stå opp for dere selv. Lytt til deres egen rettferdighetssans og stol på den. Når dere selv ser de beste i andre, men dere kjenner at deres egen godhet blir utnyttet. Da er det lov å si nei og si fra om urett. Og bare vent å se, du er sterk nok til å stå i eventuelle konflikter det måtte bringe. Står man i det, bygger det heller selvtillit og ens egen følelse av verdi. Så får vi alle heller være litt mer romsligere og ta imot en unnskyldning og gå videre.
Ina Helgesen, Stillebarn.no
Publisert
13/12, 2018
……………………………………………………………………………………………………………………………….
To stand up for oneself
Many children and adults who are of the quieter type often hesitate to stand up for themselves. They keep quiet, even though they should have said, no, this is not okay. This, I think, is something that must be practiced, that one should dare to stand in a conflict and say for himself. Especially quiet kids have to practice this. It is perfectly acceptable to say no.
When I think back to my own childhood, there is a lot I should have said, but that never came out. Sitting in a parent meeting with my teacher and hearing year after year that you need to speak up in class for example. Had this happened today, I would have had the courage to say why i can`t speak, but at that time it just boiled inside and I just took it out on myself. Standing up for oneself and setting limits on what is okay is a lot about our own sense of worth. You lose a lot of your own sense of value if you always feel overrun.
In connection with my own child, who also has selective mutism, one of the positives is that I really get good practice on standning up for us. People looking for help are not always heard by those who should listen with open ears. They may blame you because you are also of the silent type, but this is not something I as an adult accepted. I kept speaking up and finally met the right people, who listened and really understood. To say, to stand up for mine then was absolutely crucial to my child’s well-being and development.
When observing children in play, as an adult you can help the children who need to stand up for themselves. It can be seen when roles in the game are distributed. A child is often given a role with lesser status and may not really want that role. Another is dragged between two friends and is afraid of hurting and losing their friends, if they speak their mind. Fear is often not unfounded, children in day care can often threaten others. «If I don’t get that bike now, we’re not best friends anymore.» «Unless you just join me and play, we’re not friends anymore.» Adults must then intervene to help everyone understand what their words are doing to others. And we will help and practice with the children who need our help to stand up for themselves. This must be done as early as possible so that they can become aware of their own boundaries.
One way to practice, is role play with the child. Create different situations and let the child think up the answer themselves, but also learn different phrases they can use. Right down to the youngest, we can show «stop» with our hand and no is often a word they learn quickly. Talk and wonder together about why the child is afraid to say what they really mean and want. Are they afraid of hurting others? Is it uncomfortable when someone is angry with one? And why is that? What is a good friend? Is a good friend someone who will not listen to what you say and mean? Take this at the child’s level depending on age.
To help those who find this difficult, we adults need to be good role models. How do we respect the child’s boundaries? If you ask a child if he wants a googbye hug and the child says no. What is you reaction? Many people try again and still have a cuddle. This shows the child that it is okay to step over their boundaries, even though they have clearly stated a no.
I often think of my grandmother and who she was, because we had many similarities. She did not like much attetion to herseself and asking others for help. Grandma lived a carride away from us, but she couldn’t take the bus home to us for a visit. This was because this had demanded too much of her, she had to press the stop button when it was her turn to leave the bus. I would think there is a lot she would have done and said, but anxiety took her. With her and my own in mind, I constantly have the courage to speak up for myself. After standing up for oneself, what many of us often feel is a feeling of guilt afterwards. A feeling of being a bit mean. And one wonders if one was too strtic, it was too obvious and if it wass really needed. Often it was probably necessary, so take a Swift and shake it off, shake it off!
My advice is that you practice standing up for yourself. Listen to their own sense of justice and trust it. When you see the best in yourself, but you know that your own goodness is being exploited. Then it is permissible to say no and to report wrongdoing. And just wait to see, you are strong enough to stand in any conflicts it may bring. Standing in it, it builds self-confidence and one’s own sense of value. Then we all rather get a little more spacious and accept an apology and move on.
Ina Helgesen, Stillebarn.no
