Logopeden kan gi barnet den tilliten og aksept de trenger

Et innlegg fra: Irene van Slooten, Logoped MNLL i Akershus med kontor på Eidsvoll. www.logovis.no

Mitt første møte med et taust barn var da jeg var 16 år gammel. Jeg gikk på videregående skole for helse og sosialfag i Nederland og startet praksis på en spesialskole. Klassen var en førskolegruppe for barn med uspesifiserte utviklingsforstyrrelser. Man kan lure på om en taus jente på fire eller fem år hører hjemme i en slik gruppe, men det sier litt om hvordan vi voksne,som bestemmer slike ting, oppfatter tause barn.

Jeg husker noen episoder fra den tiden. En gutt som som regel hadde samme type grå joggebukse og genser på hver dag, som luktet vond, satt seg på fanget mitt og sa at jeg luktet så godt. Jeg antok at han kom fra en fattig familie der han egentlig ikke fikk den omsorgen han trengte. En annen gutt som ikke klarte å svare på spørsmålet om det var sommer eller vinter, kaldt eller varmt. Men av alle barn husker jeg den lille tause jenta best. La oss kalle henne for Amanda. Hun var sjenert og jeg hadde i hele perioden fått lite kontakt med henne, men hun fascinerte meg stort.

Hver skoledag begynte med en hilsen på alle barn der barna ble bedt om å svare. Dette hadde visstnok blitt en rutine som alle barn hadde blitt kjent med, men for Amanda var dette åpenbarten stor utfordring. Da det var hennes tur turte hun ikke se på den voksne og svarte med hviskestemme. Svaret hennes ble ikke akseptert og hun ble bedt om å svare igjen, mer tydelig, med høy stemmelyd. Det gjentatte svaret hennes kom, med svak stemme og ombytting av lyder. Denne daglige tilbakevendende situasjonen skar meg i hjertet.

Jeg hørte av andre at jenta snakket hjemme og hos logopeden. Kanskje det er derfor førskolelæreren forventet at Amanda skulle svare og snakke i klasserommet også. Hun kunne jo snakke så hvorfor skulle hun ikke forvente at Amanda skulle svare henne? Det var tydelig at førskolelæreren ikke ville gi seg på dette, men min magefølelse sa meg at et traume festet seg dypere og dypere med hver dag som gikk i Amanda sitt unge liv.

Denne førskolelæreren er nok ikke den eneste som tenker slik. Og cirka 25 år har ikke utgjort stor forskjell. De fleste sitter med oppfatningen om barn med selektiv mutisme kán snakke, men vil ikke. Tross for at virkeligheten er tvert imot. Barn med selektiv mutisme vil snakke, men kan ikke! Disse barna og deres foreldre er ofte fortvilet over dette selv og møter mye motstand og misforståelse fra alle rundt seg. «Det må være noe feil med disse foreldre, det har sikkert skjedd noe rart der i huset.»  Slik misforståelse og slike mistanker gjør fortvilelsen bare større og skaper bare større problemer.

I logoped-faget jobber vi med barn og voksne som har forskjellige typer kommunikasjonsvansker. Det du kanskje ikke hadde trodd er at vi noen ganger jobber på motsatt vis av det du tror vi burde ha gjort. For eksempel når vi jobber med barn som stammer, så jobber vi først og fremst med det vi kaller for desensibilisering. Det betyr at vi lærer disse barna, og deres foreldre, at det er lov å stamme. Vi jobber med aksept av stammingen og snakker om følelser og tanker i forbindelse med stammingen. Vi tar bort tabuet rundt stammingen ved å snakke åpent og tydelig om hvordan stammingen arter seg og i hvilke situasjoner det oppstår mer stamming. Resultatet av dette arbeidet er, i de fleste tilfeller, at spenningen i kommunikasjonen senkes. Barnet slutter å kjempe imot stammingen sin og dette fører til mer taleflyt.

Barn med selektiv mutisme, og deres foreldre, bør også møtes med aksept og forståelse! Kommunikasjon består ikke bare av verbalt språk. Kroppsspråket utgjør rundt 70% av det vi sier. I kontakt med barn med selektiv mutisme bør alle gester godtas som kommunikasjon.

En annen holdning som jeg ofte møter i faget mitt er at de voksne blir lettet når de vet at barnet skal få veiledning av logoped. Men en time i uka utgjør ikke alltid forskjellen i alle type vansker som vi møter. Noen ganger er det behov for at de voksne skaper gode og trygge rammer under veiledning av en logoped. Mange blir nok fort overrasket når de finner ut at jeg skal jobbe med de voksne. Jeg jobber ofte med å bevisstgjøre de voksne på deres taletempo, type spørsmål de stiller, hva slags emner de snakker om, setningslengden, skapning av ro / dempe støy, og deres egen frustrasjon for at barnet ikke snakker rent for eksempel.

En logoped kan jobbe individuelt med tause barn, i tillegg til veiledning av de voksne. Logopeden kan gi barnet den tilliten og aksept de trenger. De kan kartlegge det impressive språket eller nivået av språkforståelsen som vi kaller det. Logopeder kan jobbe med det passive ordforrådet. Vi kan jobbe med desensibilisering, med tanker og følelser og vi kan ta bort tabuet. Og når barnet har fått tilliten til å snakke høyt med logopeden kan vi, hvis det er behov for det, jobbe med utvidelse av det aktive ordforrådet og språklydtrening. De voksne som møter barn med selektiv mutisme bør få veiledning i å skape gode og trygge rammer som bygger på tillit, aksept og respekt.

Det er viktig å komme tidlig inn med tiltak som omfatter veiledning til de voksne, samtidig individuell veiledning av barnet. Ikke vent og se. Det er viktig at fagpersoner i barnehagen og PPT forstår alvoret tidlig. En logoped har bred kompetanse på språk og kommunikasjon og bør være den første personen som konsulteres. Logopeder bør tørre å ta inn en posisjon med kanskje litt mer autoritet enn de pleier å innta, slik at de klarer å adressere holdninger fra de voksne ved å sette et speil foran de på en respektfull vis. Jeg er ikke sikker på om den førskolelæreren fra min praksiserfaring hadde klart å ta imot en personlig tilbakemelding, men vi er nødt til å beskytte barn som Amanda fra å bli traumatiserte fordi de ikke blir forstått.

Publisert
10/12, 2018