Et innlegg fra: Irene van Slooten, Logoped MNLL i Akershus med kontor på Eidsvoll. www.logovis.no
Mitt første møte med et taust barn var da jeg var 16 år gammel. Jeg gikk på videregående skole for helse og sosialfag i Nederland og startet praksis på en spesialskole. Klassen var en førskolegruppe for barn med uspesifiserte utviklingsforstyrrelser. Man kan lure på om en taus jente på fire eller fem år hører hjemme i en slik gruppe, men det sier litt om hvordan vi voksne,som bestemmer slike ting, oppfatter tause barn.
Jeg husker noen episoder fra den tiden. En gutt som som regel hadde samme type grå joggebukse og genser på hver dag, som luktet vond, satt seg på fanget mitt og sa at jeg luktet så godt. Jeg antok at han kom fra en fattig familie der han egentlig ikke fikk den omsorgen han trengte. En annen gutt som ikke klarte å svare på spørsmålet om det var sommer eller vinter, kaldt eller varmt. Men av alle barn husker jeg den lille tause jenta best. La oss kalle henne for Amanda. Hun var sjenert og jeg hadde i hele perioden fått lite kontakt med henne, men hun fascinerte meg stort.
Hver skoledag begynte med en hilsen på alle barn der barna ble bedt om å svare. Dette hadde visstnok blitt en rutine som alle barn hadde blitt kjent med, men for Amanda var dette åpenbarten stor utfordring. Da det var hennes tur turte hun ikke se på den voksne og svarte med hviskestemme. Svaret hennes ble ikke akseptert og hun ble bedt om å svare igjen, mer tydelig, med høy stemmelyd. Det gjentatte svaret hennes kom, med svak stemme og ombytting av lyder. Denne daglige tilbakevendende situasjonen skar meg i hjertet.
Jeg hørte av andre at jenta snakket hjemme og hos logopeden. Kanskje det er derfor førskolelæreren forventet at Amanda skulle svare og snakke i klasserommet også. Hun kunne jo snakke så hvorfor skulle hun ikke forvente at Amanda skulle svare henne? Det var tydelig at førskolelæreren ikke ville gi seg på dette, men min magefølelse sa meg at et traume festet seg dypere og dypere med hver dag som gikk i Amanda sitt unge liv.
Denne førskolelæreren er nok ikke den eneste som tenker slik. Og cirka 25 år har ikke utgjort stor forskjell. De fleste sitter med oppfatningen om barn med selektiv mutisme kán snakke, men vil ikke. Tross for at virkeligheten er tvert imot. Barn med selektiv mutisme vil snakke, men kan ikke! Disse barna og deres foreldre er ofte fortvilet over dette selv og møter mye motstand og misforståelse fra alle rundt seg. «Det må være noe feil med disse foreldre, det har sikkert skjedd noe rart der i huset.» Slik misforståelse og slike mistanker gjør fortvilelsen bare større og skaper bare større problemer.
I logoped-faget jobber vi med barn og voksne som har forskjellige typer kommunikasjonsvansker. Det du kanskje ikke hadde trodd er at vi noen ganger jobber på motsatt vis av det du tror vi burde ha gjort. For eksempel når vi jobber med barn som stammer, så jobber vi først og fremst med det vi kaller for desensibilisering. Det betyr at vi lærer disse barna, og deres foreldre, at det er lov å stamme. Vi jobber med aksept av stammingen og snakker om følelser og tanker i forbindelse med stammingen. Vi tar bort tabuet rundt stammingen ved å snakke åpent og tydelig om hvordan stammingen arter seg og i hvilke situasjoner det oppstår mer stamming. Resultatet av dette arbeidet er, i de fleste tilfeller, at spenningen i kommunikasjonen senkes. Barnet slutter å kjempe imot stammingen sin og dette fører til mer taleflyt.
Barn med selektiv mutisme, og deres foreldre, bør også møtes med aksept og forståelse! Kommunikasjon består ikke bare av verbalt språk. Kroppsspråket utgjør rundt 70% av det vi sier. I kontakt med barn med selektiv mutisme bør alle gester godtas som kommunikasjon.
En annen holdning som jeg ofte møter i faget mitt er at de voksne blir lettet når de vet at barnet skal få veiledning av logoped. Men en time i uka utgjør ikke alltid forskjellen i alle type vansker som vi møter. Noen ganger er det behov for at de voksne skaper gode og trygge rammer under veiledning av en logoped. Mange blir nok fort overrasket når de finner ut at jeg skal jobbe med de voksne. Jeg jobber ofte med å bevisstgjøre de voksne på deres taletempo, type spørsmål de stiller, hva slags emner de snakker om, setningslengden, skapning av ro / dempe støy, og deres egen frustrasjon for at barnet ikke snakker rent for eksempel.
En logoped kan jobbe individuelt med tause barn, i tillegg til veiledning av de voksne. Logopeden kan gi barnet den tilliten og aksept de trenger. De kan kartlegge det impressive språket eller nivået av språkforståelsen som vi kaller det. Logopeder kan jobbe med det passive ordforrådet. Vi kan jobbe med desensibilisering, med tanker og følelser og vi kan ta bort tabuet. Og når barnet har fått tilliten til å snakke høyt med logopeden kan vi, hvis det er behov for det, jobbe med utvidelse av det aktive ordforrådet og språklydtrening. De voksne som møter barn med selektiv mutisme bør få veiledning i å skape gode og trygge rammer som bygger på tillit, aksept og respekt.
Det er viktig å komme tidlig inn med tiltak som omfatter veiledning til de voksne, samtidig individuell veiledning av barnet. Ikke vent og se. Det er viktig at fagpersoner i barnehagen og PPT forstår alvoret tidlig. En logoped har bred kompetanse på språk og kommunikasjon og bør være den første personen som konsulteres. Logopeder bør tørre å ta inn en posisjon med kanskje litt mer autoritet enn de pleier å innta, slik at de klarer å adressere holdninger fra de voksne ved å sette et speil foran de på en respektfull vis. Jeg er ikke sikker på om den førskolelæreren fra min praksiserfaring hadde klart å ta imot en personlig tilbakemelding, men vi er nødt til å beskytte barn som Amanda fra å bli traumatiserte fordi de ikke blir forstått.
Publisert
10/12, 2018
……………………………………………………………………………………………………………………………….
The speech therapist can give the child the confidence and acceptance they need
A post from: Irene van Slooten, Logoped MNLL in Akershus with an office in Eidsvoll. www.logovis.no
My first encounter with a silent child was when I was 16 years old. I went to high school for health and social sciences in the Netherlands and started practice at a special school. The class was a preschool group for children with unspecified developmental disorders. One might wonder if a silent girl of four or five years belongs in such a group, but it says a bit about how we adults, who decide such things, perceive silent children.
I remember a few episodes from that time. A boy who usually wore the same type of gray sweatpants and sweater every day that smelled bad, sat on my lap and said I smelled so good. I assumed he came from a poor family where he didn’t really get the care he needed. Another boy who couldn’t answer the question if it was summer or winter, cold or hot. But of all the children, I remember the little silent girl best. Let’s call her Amanda. She was shy and I had little contact with her throughout the period, but she fascinated me greatly.
Each school day began with a greeting on all children where the children were asked to answer. This had probably become a routine that all children had become familiar with, but for Amanda this was obviously a big challenge. When it was her turn she didn’t dare look at the adult and answered with a whisper. Her answer was not accepted and she was asked to answer again, more clearly, with a loud voice. Her repeated answer came, with a weak voice and a change of sounds. This daily recurring situation caught my heart.
I heard from others that the girl spoke at home and at the speech therapist. Maybe that’s why the preschool teacher expected Amanda to answer and talk in the classroom as well. She could talk, so why shouldn’t she expect Amanda to answer her? It was obvious that the preschool teacher would not give up on this, but my gut feeling told me that a trauma was getting deeper and deeper with each passing day of Amanda’s young life.
This preschool teacher is probably not the only one who thinks so. And about 25 years has not made much difference. Most people hold the view that children with selective mutism can talk, but will not. Despite the fact that reality is the opposite. Children with selective mutism want to talk, but can’t! These children and their parents are often despairing about this themselves and face a lot of resistance and misunderstanding from everyone around them. «There must be something wrong with these parents, something weird has happened in the house.» Such misunderstanding and suspicion only make despair bigger and create only bigger problems.
In the speech therapy profession we work with children and adults who have different types of communication difficulties. What you might not have thought is that we sometimes work the opposite of what you think we should have done. For example, when we work with children who are tribal, we work primarily with what we call desensitization. This means that we teach these children, and their parents, that it is permissible to stem. We work with acceptance of the stuttering and talk about feelings and thoughts in connection with the stuttering. We remove the taboo around the stuttering by talking openly and clearly about how the stuttering is and in what situations more stuttering occurs. The result of this work is, in most cases, the tension in communication is lowered. The child stops fighting his stuttering and this leads to more speech flow.
Children with selective mutism, and their parents, should also meet with acceptance and understanding! Communication does not consist only of verbal language. The body language makes up about 70% of what we say. In contact with children with selective mutism, all gestures should be accepted as communication.
Another attitude that I often encounter in my subject is that the adults are relieved when they know that the child should receive guidance from the speech therapist. But an hour a week does not always make the difference in every type of difficulty we encounter. Sometimes it is necessary for the adults to create good and safe frames under the guidance of a speech therapist. Many people will probably be surprised when they find out that I’m working with the adults. I often work to raise the awareness of the adults at their speaking pace, the type of questions they ask, what kind of topics they talk about, the sentence length, the creation of calm / muffle noise, and their own frustration that the child does not speak for example.
A speech therapist can work individually with silent children, in addition to mentoring the adults. The speech therapist can give the child the confidence and acceptance they need. They can map the impressive language or level of language understanding we call it. Speech therapists can work with the passive vocabulary. We can work with desensitization, with thoughts and feelings and we can remove the taboo. And when the child has gained the confidence to speak highly with the speech therapist, we can, if needed, work on expanding the active vocabulary and language audio training. The adults who meet children with selective mutism should be guided in creating good and safe frameworks based on trust, acceptance and respect.
It is important to come in early with measures that include guidance for the adults, and at the same time individual guidance for the child. Don’t wait and see. It is important that professionals in kindergarten and PPT understand the seriousness early. A speech therapist has broad competence in language and communication and should be the first person to be consulted. Speech therapists should dare to take a position with perhaps a little more authority than they usually take, so that they can address the attitudes of the adults by putting a mirror in front of them in a respectful way. I’m not sure if the preschool teacher from my practice experience has managed to receive a personal feedback, but we have to protect children like Amanda from being traumatized because they are not understood.
Published
10/12, 2018
