Skrevet av Ina Helgesen
Å være mor til et barn som trenger litt ekstra og som ikke helt lik alle andre barn har sine høyder og dype grunner.
Barn med selektiv mutisme ønsker ofte mest av alt å være som alle andre og gjør det de kan for å gjøre seg usynlige, for å passe inn og ikke skille seg ut. Likevel er det den samme usynligheten som gjør de så synlige. Når du ikke prater blir man faktisk ganske synlig på mange måter og mange kommer med lite gjennomtenkte spørsmål til barnet. Hvorfor svarer ho ikke?
Hjemme er mitt barn som alle andre. Fri for bekymringer, syngende, dansende, kranglende, høylytt og en som har mye å si. Det er dette som er så vondt å ta innover seg. Det barnet vi ser, kjenner så godt og elsker så høyt. Dette barnet forsvinner når vi går inn f.eks skoleporten. Det er ikke mange andre som får se alt det gode og hva mitt barn faktisk har å bidra med. Det er da de dype grunnene slår deg.
Små enkle ting som er en selvfølge for andre kan for oss blir store gleder og mestringer. Det spilles en sang og det forventes at alle barna blir med og danser og synger til den. Alle blir med. Ikke ditt barn da. Hun sitter stiv og ser på de andre. Jeg kan se at hun egentlig vil, men angsten har fanget henne igjen. Det gjør vondt å se på og den dype grunnen er der igjen. De andre forsetter, danser og synger, fri for bekymringer. Sangen er heldigvis snart slutt, hold ut. Men så skjer det store. Jenta ved siden av rekker ut hånden til ditt barn og hun tar imot. Hun tar hånden og blir med på dansen! Dette er en stor mestring for oss og en sann glede å se. Både hun og jeg vokser og det er en høyde vi kan kjenne lenge. Det hjelper. De små gledene og mestringene andre tar som en selvfølge blir så store for oss.
Vi jobber videre, hver dag og har disse høydene som mål. Vil at hun skal kjenne mestringene også. Vokser på det. Hun er av de tøffeste jeg kjenner. De tøffe er de som hele tiden prøver og gjør noe de egentlig er redde for. Vi oppmuntrer og presser når vi ser hun er trygg nok og kan mestre. Det må være rett balanse. Presser man når barnet ikke er klar for det, får det bare motsatt effekt og noen kan i tilfeller utvikle traumer. Feks en lærer som presser et barn til å snakke høyt i klassen, når barnet ikke klar for det selv. Trygghet og rett balanse først!
Så kommer nok en grunn. Vi sitter på tribunen og hun ville faktisk selv være med å prøve seg på håndball. Jeg var så overrasket og stolt fordi hun ville prøve. Hun er med på leken i starten. Jeg er spent og ser at dette blir vanskeligere for henne. Til slutt står hun bare stille ute på banen. Angsten tok henne. Hun stille som vil være mest usynlig ble så synlig. Trener prøver å snakke med henne, han får ikke noe svar og jeg svelger gråten min så godt jeg kan. Dette gjør vondt å se på. Hun som gledet seg slik og ville prøve. Men jeg er fortsatt like stolt av henne som prøvde og vi vil prøve igjen.
Med dette ville jeg gi andre bedre innsikt og forstålese av barn med selektiv mutisme. Dette er slik vi har det omtrent hver dag, med større og mindre utfordringer. Noen ganger går ting så det suser og vi glemmer nesten diagnosen, men så plutselig sitter du på tribunen og får deg et slag i i hjertet igjen.
Publisert
27/01, 2019
……………………………………………………………………………………………………………………………….
At home, my child is like everyone else
Being the mother of a child who needs a little extra and who is not quite like all other children has their heights and deep lows.
Children with selective mutism often want most of all to be like everyone else and do what they can to make themselves invisible, to fit in and not stand out. Yet it is the same invisibility that makes them so visible. When you are not talking, you actually become quite visible in many ways and many come up with little thoughtful questions to the child. Why doesn’t she answer?
At home, my child is like everyone else. Free of worries, singing, dancing, arguing, loud and one that has a lot to say. This is what is so painful to take in. The child we see knows so well and loves so much. This child disappears when we enter, for example, the school gate. Not many others see all the good and what my child actually has to contribute. That’s when the deep reasons strike you.
Small simple things that are self-evident to others can become great joys and masters for us. A song is played and all children are expected to join in and dance and sing to it. Everyone joins. Not your child then. She sits stiff and looks at the others. I can see that she really wants to, but the anxiety has caught her again. It hurts to look at and the deep reason is there again. The others continue, dancing and singing, free of worries. Fortunately, the song is ending soon, hold on. But then the big thing happens. The girl standing next to her, reaches out to your child and she accepts. She takes her hand and joins the dance! This is a great mastery for us and a true pleasure to see. Both she and I are growing and it is a height we can know for a long time. It helps. The little joys and masters others take as a matter of course become so great to us.
We continue to work, every day and aim for these heights. Want her to know the masters too. Growing on it. She is one of the toughest people I know. The tough ones are the ones who are constantly trying and doing something they are really scared of. We encourage and push when we see she is confident enough and able to master. It has to be the right balance. Pressing when the child is not ready for it will only have the opposite effect and some may develop trauma. For example, a teacher who pressures a child to speak loudly in class when the child is not ready for it himself. Confidence and the right balance first!
Then comes another low. We sit in the stands and she really wanted to give handball a try. I was so surprised and proud because she wanted to try. She is in the play at the beginning. I am excited, but i can see that this will be more difficult for her. Then, she just stands still on the track. Anxiety took her. She, the giuet one, became the most visible one. The trainer tries to talk to her, he gets no answer and I swallow my cry as best I can. This hurts to look at. She who looked forward and wanted to try. But I’m still just as proud of her as trying and we will try again.
With this, I wanted to give others better insight and understanding of children with selective mutism. This is how we feel about it every day, with bigger and smaller challenges. Sometimes things are great and we almost forget the diagnosis, but then suddenly you sit in the stands and get a beat in your heart again.
