Hjemme er barnet mitt som alle andre

Å være mor til et barn som trenger litt ekstra og som ikke helt lik alle andre barn har sine høyder og dype grunner.

Barn med selektiv mutisme ønsker ofte mest av alt å være som alle andre og gjør det de kan for å gjøre seg usynlige, for å passe inn og ikke skille seg ut. Likevel er det den samme usynligheten som gjør de så synlige. Når du ikke prater blir man faktisk ganske synlig på mange måter og mange kommer med lite gjennomtenkte spørsmål til barnet. Hvorfor svarer ho ikke?

#Angst #selektivmutisme

Hjemme er mitt barn som alle andre. Fri for bekymringer, syngende, dansende, kranglende, høylytt og en som har mye å si. Det er dette som er så vondt å ta innover seg. Det barnet vi ser, kjenner så godt og elsker så høyt. Dette barnet forsvinner når vi går inn f.eks skoleporten. Det er ikke mange andre som får se alt det gode og hva mitt barn faktisk har å bidra med. Det er da de dype grunnene slår deg.

Små enkle ting som er en selvfølge for andre kan for oss blir store gleder og mestringer. Det spilles en sang og det forventes at alle barna blir med og danser og synger til den. Alle blir med. Ikke ditt barn da. Hun sitter stiv og ser på de andre. Jeg kan se at hun egentlig vil, men angsten har fanget henne igjen. Det gjør vondt å se på og den dype grunnen er der igjen. De andre forsetter, danser og synger, fri for bekymringer. Sangen er heldigvis snart slutt, hold ut. Men så skjer det store. Jenta ved siden av rekker ut hånden til ditt barn og hun tar imot. Hun tar hånden og blir med på dansen! Dette er en stor mestring for oss og en sann glede å se. Både hun og jeg vokser og det er en høyde vi kan kjenne lenge. Det hjelper. De små gledene og mestringene andre tar som en selvfølge blir så store for oss.

Vi jobber videre, hver dag og har disse høydene som mål. Vil at hun skal kjenne mestringene også. Vokser på det. Hun er av de tøffeste jeg kjenner. De tøffe er de som hele tiden prøver og gjør noe de egentlig er redde for. Vi oppmuntrer og presser når vi ser hun er trygg nok og kan mestre. Det må være rett balanse. Presser man når barnet ikke er klar for det, får det bare motsatt effekt og noen kan i tilfeller utvikle traumer. Feks en lærer som presser et barn til å snakke høyt i klassen, når barnet ikke klar for det selv. Trygghet og rett balanse først!

Så kommer nok en grunn. Vi sitter på tribunen og hun ville faktisk selv være med å prøve seg på håndball. Jeg var så overrasket og stolt fordi hun ville prøve. Hun er med på leken i starten. Jeg er spent og ser at dette blir vanskeligere for henne. Til slutt står hun bare stille ute på banen. Angsten tok henne. Hun stille som vil være mest usynlig ble så synlig. Trener prøver å snakke med henne, han får ikke noe svar og jeg svelger gråten min så godt jeg kan. Dette gjør vondt å se på. Hun som gledet seg slik og ville prøve. Men jeg er fortsatt like stolt av henne som prøvde.

Med dette ville jeg gi andre bedre innsikt og forstålese av barn med selektiv mutisme. Dette er slik vi har det omtrent hver dag, med større og mindre utfordringer. Noen ganger går ting så det suser og vi glemmer nesten diagnosen, men så plutselig sitter du på tribunen og får deg et slag i i hjertet igjen.