Sosial angst- den vanligste angstformen hos barn

Kirsten Flaten

Skrevet av: Dosent Kirsten Helen Flaten ved Høgskulen på Vestlandet. Hun har skrevet bøkene
«Barn med sosial angst og sjenanse»og «Barnehagebarn og angst».
 

Sosial angst er, sammen med generalisert angst, den vanligste angstplagen for barn og voksne. Det er også den minst påaktede angstformen. Angstforskeren John March går så langt som til å kalle sosial angst for den neglisjerte angstformen. Som all angst som kan sosial angst føre til reduksjon av livskvalitet. Siden dette er en form for angst som sterkt påvirker relasjonen til andre mennesker kan det over tid føre til ensomhet og dårlig selvbilde.

Kjernen i sosial angst er det å oppleve at andre nedvurderer en. Det gir en følelse av at andre ikke liker en, og at andre synes man er kjedelig, det man sier er dumt, og at andre helst vil slippe å ha noe med en å gjøre. Som all angst gir det også rent fysiske symptomer som at hjerte slår fort, sus i hode og ikke minst, kvalme eller vondt i magen. I tillegg til at mye av det som skjer når man sammen med andre blir tolket å en negativ måte, som avvisning eller nedvurdering.

Sosial angst innebærer en smertefull bevissthet om seg selv, både fysisk og psykisk. Hvordan man beveger seg blir gjerne til et stort tanketema, og man opplever at alle legger merke til hver minste bevegelse, og at andre synes det man gjør er merkelig eller rart. I det hele handler det om en påtrengende følelse av at alle legger merke til hva man gjør, og vurdere det som dumt eller rart. Selvhevdelse, det å si fra eller å komme med sin egen mening er vanskelig for personer med sosial angst. Det å aldri helt klare å si fra føre gjerne til at man opplever verden som et vanskelig sted å være, med masse mennesker som gjør livet vanskelig.

En opprettholdende faktor i all angst er å unngå det som utløser angsten. For sosial angst er at man trekker seg vekk eller unngår steder og situasjoner der man kan møte personer man opplever som utrygge, eller situasjoner der man er usikker på hva som skal skje. Og for en person med sosial angst er det mange situasjoner og personer. Men for personer som sliter med sosial angst er det store variasjoner i hva som utløser angst. Noen unngår så godt de kan alle de kjenner, mens andre unngår alle de ikke kjenner godt. Noen unngår alle på samme aldre, og noen unngår alle som er eldre enn dem. Det er så mange variasjoner at det er umulig å liste opp, man må bare innse at sosial angst ikke har samme uttrykksmåte for alle som sliter med det.

Sosial angst, som all annen angst kan jobbes med. Men det krever innsats, tid, og ikke minst mot til å gjøre noe man synes er skummelt. Det beste er å se litt på hva er det er man virkelig har lyst til å gjøre, men som man ikke gjør fordi det er angstutløsende. Da kan det være et mål å klare nettopp det. Man må innse at det kommer til å ta litt tid, for det beste er å gå små-små trinn mot målet. Om målet er å svare på spørsmål i klassen kan første trinn være å øve på å rekke opp hånden foran speilet på badet. Nest trinn kan være å snakke til seg selv i speilet. Og så må man ut av badet og øve fremfor noen man er trygg på, før man øver på noen man er mindre trygg på. Her blir det viktig å finne noen mennesker man kan øve med, og som vil være støttende. Det er ubehagelig å gjøre noe man gruer seg for, og det er vanskelig å innse at man må tåle det for å komme videre. Trøsten er at ubehaget blir litt mindre om man klarer å være i ubehaget en liten tid. Det å ha trygge personer som kan være støttespillere kan være med og mildne ubehaget når man skal utfordre seg selv.

Innlegget er bygget på;

Flaten (2015) Barn med sosial angst og sjenanse. Kommuneforlaget

Flaten (2019) Barnehagebarn og angst. Gyldendal Akademisk