Barn som ikke deltar i lek og språklig aktivitet, trenger hjelp fra voksne.

Av: Anne Tove Svanevik,
Master i spesialpedagogikk

”Er ikke Lussi pen og fin? Oj oj oj for en flink liten pike! Gullet til moren sin. Solstrålen til faren sin. Fineste jenta på jord! (…) og Så stille at plutselig en dag forsvant hun bare.”
(fra barneboka ”Snill” av Dahle & Nyhus, 2002).

Noen barn og unge tar liten plass. De er stille og forsiktige, innordner seg regler og er lite synlige. De sitter gjerne for seg selv, stiller seg bakerst i køen, lytter til andre og havner sjelden i konflikter. Stille, snille, og behagelige barn er ikke nødvendigvis harmoniske. Kanskje skjules et taust skrik bak masken. Kanskje bærer barnet på en hemmelighet, eller det har inntatt en rolle som det ikke kommer utav. Kanskje er barnet preget av angst og usikkerhet, og ordene setter seg fast i halsen. Eller kanskje mangler barnet ordene som trengs for å delta på linje med resten. 

Jeg tror sjelden barn velger å stå utenfor fellesskapet, men at noe gjør det for tøft for dem å delta. Barn som ikke deltar i lek og språklig aktivitet, trenger hjelp fra voksne. Tross unnvikende atferd og blikk som vendes mot gulvet, er barnets inderligste ønske og behov ganske sikkert at noen skal se, anerkjenne og hjelpe det inn i deltakelse. Stille barn kan streve med innagerende vansker som trenger å oppdages og bearbeides gjennom relasjonsbygging og kommunikasjon. Samtidig tror jeg mange av disse barna, strever med ulike sider av språket. Når språket er så sentralt både for å sikre trygghet og forutsigbarhet, forstå og bli forstått, delta i samspill og lek, gjenkjenne og sette ord på følelser, og bearbeide opplevelser gjennom samtale og refleksjon, blir det vesentlig å sikre at det språklige verktøyet faktisk er tilgjengelig.

Min interesse og mitt engasjement i forhold til stille barn har vokst frem som en følge av både personlige og faglige erfaringer. Mennesker forsøker gjerne å skjule personlige problemer – kanskje særlig de stille og forsiktige som ikke ønsker stor oppmerksomhet rundt seg selv. Mange barn og unge har dessuten en ganske annerledes atferd hjemme enn ute blant barn og voksne i barnehage og skole. Foreldre kan ha en magefølelse, men slår seg gjerne til ro når poden hevder å ha det bra. En er derfor ofte prisgitt at vansker fanges opp av profesjonelle i barnehage og skole. Gjennom ulike roller i arbeid med førskolebarn, fikk jeg imidlertid inntrykk av at høylytte og utagerende barns vansker som regel oppdages, mens stille og innagerende barn gjerne overses og overhøres i store barnegrupper og travel hverdag, slik at deres vansker kan forbli skjulte. Forskning bekrefter dette. Offentlige dokumenter (for eksempel stortingsmelding nr 16, 18, 23 og 41) påpeker nødvendigheten av tidlig innsats for å sikre positiv utvikling og livslang læring og departementet påpeker at barnehager er et underforsket område i forhold til sektorens størrelse og betydning, og at det er nødvendig å styrke kunnskapsgrunnlaget for å nå målet om likeverdig og høy kvalitet i alle barnehager (d.s., 2009).

Dette var bakgrunn for min masterstudie om Tidlig innsats for stille barn. Formålet var blant annet å finne ut om pedagoger er oppmerksomme på de stille barna i barnegruppen, og at disse kan slite med skjulte vansker som kan involvere språkvansker. Problemstilling for studien var: Hvilken oppmerksomhet har pedagogiske ledere på de stille førskolebarna i hverdagen? Hva gjøres for å fange opp eventuelle innagerende og/eller språklige vansker, og hvordan tilrettelegges det for deltagelse i lek og samspill? For å belyse dette ble det gjennomført kvalitative forskningsintervju av syv pedagogiske ledere fra stor avdeling i fire ulike barnehager, og fokus var på barn i alderen fire til fem/seks år. Funnene i studien indikerte at de pedagogiske ledernes oppmerksomhet er todelt og kan skilles mellom deres ønske om å være oppmerksomme på stille barn, og deres faktiske oppmerksomhet på stille barn i hverdagens praksis. Pedagogene så i liten grad barnas vansker i barnehagen, og årsaksforklarte atferden i stor grad med biologi eller hjemmemiljø. De fleste pedagogene mente at de stille barna hadde det bra sosialt i barnehagen. Sosial kompetanse inkluderer imidlertid selvhevdelse, og både samtaleferdigheter og deltakerferdigheter er sentrale for utvikling av sosial kompetanse (Ogden, 2009). Av 21 barn som ble vurdert til å være stille og rolige, var kun tre identifisert med språkvansker. Dette tilsvarer bare 15 % av de stille barna, og er ikke i overensstemmelse med annen forskning som viser at så mye som 71 % av barn identifisert med sosiale- og emosjonelle vansker også kan ha signifikante språkvansker (Benner, Nelson, & Epstein, 2002). Funnene gjorde meg mer urolig for de stille barna.


Verdt å vite om stille barn finner du her

For å bidra til et økt fokus og bedre betingelser for denne gruppa med barn, skrev jeg derfor den lettleste boka Verdt å vite om Stille barn. Denne lille boka forsøker ikke å gi inngående kjennskap til forskning og teori om temaet, men den vil gi et innblikk og et overblikk.  At tittelen henviser til stille barn er ikke ment å utelate ungdom og voksne, men vise til at stillheten ofte starter i barndommen. Tiltakene er likevel som regel de samme.

Publisert 04/02, 2020