AV: Ina Helgesen, Stillebarn. no
De sitter i klasserommet, er ikke til bry. De blir oppfattet som stille og noen som vil være i fred. På innsiden kjemper noen av disse barna en kamp hver dag, som andre ikke oppfatter. Hjemme er de kanskje annerledes. Noen har foreldre som ser at de sliter. Hvordan er veien til hjelp? Blir man hørt når barna viser så forskjellig atferd hjemme og på skolen?
Vi har vært i kontakt med en mor, som har to gutter (født 2008 og 2010) med ADHD. Mor har en tøff historie og familien mistet tidlig sin pappa i en tragisk ulykke.
Mor forteller at hun har alltid kjent at det har vært noe helt spesielt med den eldste gutten, med de øynene som går helt ned til det vakre hjertet hans. Visste bare ikke hva.
Ingen andre kunne passe på han – selv ikke pappaen da han levde, de første to årene. Heller ikke besteforeldrene. Kun henne, kun mors trygghet var godt nok.
Etter det tragiske tapet av deres far og mann, måtte mor og guttene sammen takle en dag av gangen, alene. Hun lærte seg selv bedre å kjenne, samtidig som hun knyttet sterke bånd med sine to gutter.
Eldstemann var fortsatt lik seg selv, og mor ble mer og mer bekymret og beskyttende ovenfor han. Han begynte i barnehage som 2 åring, men hadde ikke full plass. Mor tenkte at han trengte henne, men også at sønnen og mor trengte å mestre barnehagen sammen. Mor var urolig og følte ikke at sønnen hadde det så bra som han burde. De så ikke sønnen hennes slik han var. De elsket den rolige, sårbare gutten, men de SÅ han ikke.
Årene gikk og lillebroen begynte i samme barnehage. Lillebror er lik mammaen sin, også med ADHD. Han var en skikkelig tøffing den lillebroen, veldig standhaftig, følsom på utsiden, berg og dalbane og barnehagens midtpunkt. På denne tiden ble barnehagen oppmerksom på forskjellene mellom guttene. Eldstemann slet med noe kom de fram til. Han var i sin egen verden. Ville ikke leke, ville ikke stole på noen, spurte bare mer og mer etter mammaen sin, gråt ikke, bråket ikke, herjet ikke, lekte ikke. Han bare «koser seg i eget selskap» som de så fint kalte det.
Mor har sett dette hele livet hans, men fikk bare til svar at «han er så beskjeden, så følelsesløs, nesten frekk som og ikke bryr seg, tiltaksløs, mammadalt, bortdullet, lite empati og sikkert i sorg etter å ikke ha en pappa». Mors unike lille gutt ble oversett, han led alene med beskyldninger om å være alt han ikke var.
Mor kontaktet selv lege, helsesøster, BUP og til og med barnevernet i håp om at noen profesjonelle kunne hjelpe. Hjelpe gutten hennes, hjelpe henne, og hjelpe barnehagen med å forstå.
De ble videresendt og videresendt, overalt, gang på gang. Ingen klarte å utrede, ingen kunne hjelpe. Fordi gutten hennes ikke klarte å være seg selv rundt andre! Mor fikk samme beskjed fra samtlige behandlere – » han er nok litt utrygg på seg selv. Beskjeden, bortskjemt, i sorg, introvert type» Avsluttet sak, en etter en, samtidig som mor både ba og gråt etter hjelp.
Tiden gikk og eldstemann skulle begynne på skolen. Mor med verdens vondeste og såreste magefølelse. De fikk møte med både skole og SFO før start. Mor gråt der også, men fikk samme beskjed – «sånn er livet, det må han takle, det går nok over etterhvert»
Første skoledag holdt han så hardt i mor og gjorde alt han kunne for å gjemme det vakre ansiktet sitt inni jakken hennes. De andre foreldrene dro etter en times tid. Mor ble igjen resten av dagen og var mye tilstede i starten.
Gutten startet i 4 klasse. Nå fikk mor beskjed om at gutten var «distre, glemsom, uinteressert, ingen interesse, unnaslunter, nekter å høre og nekter å snakke (fortsatt) og vil fortsatt bare hjem.
Sønnen fikk en ny lærer i 6. klasse. Ei helt fantastisk dame, som endelig begynte å SE gutten. Ved første møte gråt mor sårt da læreren fortalte at hun mente det var hensiktsmessig å utrede nok en gang. Men denne gang for ADD (ADHD uoppmerksom type).
Mor var lettet. Endelig håp om hjelp, for mor var naturlig nok utmattet etter årevis med kamp allerede.
De fikk nok en gang time hos BUP. Gutten ble med inn, bak ryggen til mor, med ansiktet helt gjemt (sånn som alltid). To snille damer ønsker de velkommen og de prøver å snakke med gutten. Blånekt, og mor kjenner nok en gang en dybde av sårhet i bunnen av hjertet på sønnen. Mor hadde gitt beskjed på forhånd om at sønnen ikke prater når han ikke er kjent og trygg. Mor forklarte gutten sin at han skulle gi henne sitt faste tegn, om ho sa for mye eller om ho sa feil. Ingen tegn, han forsvant igjen.
Dette fortsatte etter flere møter fram i tid. Nok en gang med beskjed om at – «vi får ikke til å utrede en som nekter å imøtekomme oss».
NÅ hadde mor fått mer enn nok! Hun gråt, ble sint, ble fortvilet og munnen eksploderte av fortvilelse. Han skal få hjelp, det er deres jobb, ikke min, utbrøt mor. I løpet av sine 11 unge år hadde gutten hatt flere depresjoner, angstanfall, selvmordstanker og isolerte seg selv. Men ingen kunne hjelpe.
BUP våknet sakte, men sikkert. Klasseforstanderen og mor sto på dag inn og dag ut. De laget en plan sammen og gjennomførte alt som måtte til for å hjelpe.
Etter en lang kamp fikk gutten omsider diagnosen Selektiv mutisme. Da ville BUP avslutte nok en gang, for han hadde jo fått en diagnose. Mor måtte sloss igjen. Hun følte seg ikke hørt og sier; fordi ingen gidder å ta til seg det jeg sier, ingen har hverken kompetanse eller kapasitet til å finne ut av dette fordi han «ikke kan utredes pga mangel på tale og egeninnsats».
Gutten har skåret høyt på alle utredningsskjemaer rundt ADHD og høysensitivitet(ikke diagnose) i alle omganger med helsevesen. Med ikke grunnlag for diagnose uten samtaler og andre tester hvor han er deltakende.
Tidligere i år da Norge ble stengt og hjemmeskole ble et faktum, snudde noe seg for mor og eldstegutten.
Det gikk noen uker med online møter med mor og BUP. Gutten gjorde plutselig, for første gang i sitt liv en skikkelig god innsats med skolearbeidet. Han viste interesse, ja han var akkurat like flink som resten av klassen.
BUP våknet opp, de spurte mor om årsaken til at han ut av det blå, i en uvant sammenheng jobbet så godt og for første gang. Han viste både interesse og glede over oppgavene sine. Mor svarte helt enkelt- «fordi jeg kjenner gutten min, han kjenner meg, jeg tok fram teknikker og måter å lære på som jeg ville syntes var interessant da jeg gikk på skolen. Mor satt sammen med han og brukte god tid og ikke noe press. De jobbet etter teknikker som mor hadde lært etter å ha fått sin ADHD diagnose, som voksen.
Gutten lærte godt gjennom kreativitet, uten tvang og A4 metoder. Han fikk ha musikk på høretelefoner mens han leste. Mor delte opp fagene med forskjellige farger, som ble logisk i deres øyne. De brukte praktiske metoder for læring og lot han lære på den måten han forsto. Han opplevde nå mye mestring og fikk masse ros og anerkjennelse, da han fikk lære på en måte han forstår, praktisk og kreativt.
BUP hørte! Eldstemann fik diagnosenene ADHD kombinert type og Selektiv mutisme. Gutten startet på medisiner for ADHD, noe som virkelig har hjulpet for begge diagnosene. Mor mener det er fordi det balanserer og roer tankekjør for selektiv mutisme sin del, som igjen gjør det lettere å snakke og stole på seg selv og sine tanker.
Endelig tenker mor. Etter 12 år, med så mye blod, smerter og tårer, jeg kom igjennom!
Selv om de alle fleste såkalte stille barna har det bra med seg selv, må vi ikke glemme og lytte til de enda hardere. Voksne rundt må ha dialog sammen og med barnet og finne ut hvordan de virkelig har det. Og de som skal hjelpe må virkelig lytte. Lytte til foreldrene.
Hva er selektiv mutisme, les her
Hva er ADHD, les her
Om ADHD på instagram: ADHD jentene
Av hensyn til barna som er under 18 år er denne sanne historien anonymisert.
