Da skolene stengte, hva lærte vi om de stille barna?

AV: Ina Helgesen, Stillebarn.no

I mars snudde hverdagen fort da landets skoler ble stengt pga
korona-pandemien. Hjemmeskole ble et faktum. For noen ble dette uvant og fryktelig slitsomt, mens andre trakk et lettelsens sukk. Denne nye måten å ha skole på, påvirket barn forskjellig. Men hva med mange av de som er mindre muntlig aktive i timen, de som lærer på andre måter og de som liker å ha tid og ro, fikk de nå kjenne på mestring?

Jeg har vært i kontakt med flere lærere og foreldre for å høre deres erfaringer rundt dette. En lærer kunne fortelle om en jente i hennes femte klasse, som hadde levert svært gode og kreative oppgaver under hele perioden. Læreren så en ny side av denne jenta og hva hun faktisk kunne. Dette fikk læreren til å tenke nytt om eleven og hvordan hun kan utfordre jenta videre.

En annen lærer i 8.kl forteller om en introvert jente, som trivdes godt med hjemmeskole. Hun er ei skoleflink jente og jobber godt selvstendig. Under fjernundervisningen, likte hun at det var roligere og hun kunne jobbe i sitt tempo, og få hjelp når hun trengte det.

Det er veldig mange barn som ikke er komfortable med å være muntlig aktive i timen. Med hjemmeskole kunne man delta på en annen måte som passet alt fra små introverte, de med selektiv mutisme og de som bare er litt sjenerte til tider. Med bruk av teams og chat, ble veien til å svare og dele, og det å be om hjelp lettere. Svarene til mange var mer gjennomtenkte og barna fikk svart på sin måte. De fikk tid til å tenke gjennom svarene først, slik introverte foretrekker. Skal svar avgis kjapt, får du ikke de beste og mest gjennomtenkte svara fra disse barna. Men bruk av videosamtaler, i gruppe, med lærer og lignende var det igjen mange som synes var vanskelig. En hadde nesten ikke fått sove natten før en oppsatt videosamtale. Det ble for noen en utfordring, men det var godt når de mestret det.

En annen fordel var for de elevene som sliter med konsentrasjonen og blir ellers lett distrahert i klasserommet. Det ble mer ro, forutsigbart og oversiktlig for de. De fikk tettere oppfølging om en av foreldrene var hjemme og kunne jobbe på egne måter. Det kunne vi lese om her, om hvordan hjemmeskole ble svært positivt for gutten med selektiv mutisme og ADHD. Mange var glade for at de slapp forstyrrelsene på skolen, og en annen lærer hadde en elev som sa at dette reddet standpunktkarakteren hennes.

En mor kunne fortelle oss at hjemmeskole var et slit, men likevel positivt. For endelig fikk læreren se hvordan sønnen egentlig er og han fikk derfor mer hjelp. En annen mor til en jente med selektiv mutisme forteller at hjemmeskolen var fantastisk for dem, selv om det var litt slitsomt til tider. Datteren ble endelig virkelig sett av læreren og læreren forsto at hun er veldig smart. Datteren kommuniserer mye bedre på meldinger enn med samtale, så det ble en lærerik erfaring for dem.

Og pausene, de var faktisk pauser. Pauser fra angsten fra å snakke, pauser fra det sosiale presset, pauser fra lyd og støy og pauser til å spise maten sin ferdig.


Photo by Markus Spiske on Unsplash

Når det er sagt er det veldig mye positivt som foregår til vanlig i klasserommet, både læring og den sosiale biten. Det mange av de jeg har snakket med savnet aller mest, var å leke og treffe vennene sine.
En annen mor til et barn med selektiv mutisme synes hjemmeskolen var til hinder for barnets positive sosiale framgang. Etter mye og regelmessig eksponering med snakking på skolen hver dag, var det vanskelig med en så lang pause, som lot angsten vokse igjen. Hadde hun vært på et tidligere stadium hadde det kanskje vært positivt, men nå ble det pause på fremgangen også.

Men en pause og tid til å tenke nytt er likevel verdifullt for mange. Det gir oss mulighet til å se nye løsninger og flere barn ble sett med nye øyne. Det er mange nye erfaringer man kan ta med seg videre for å gjøre skoledagen bedre for flere.