Forestill deg et barn som faller og slår seg, men det er andre rundt og barnet gir ingen tegn til smerte eller ønske om hjelp, selv om blodet renner.
Tenk deg at du går i barnehagen og må på do, men du går ikke på do i barnehagen og holder deg hele dagen. Forestill deg da hvordan barnet føler når et uhell skjer og barnet tisser på seg.
Forestill deg at du sitter i klasserommet og jobber med en oppgave. Du vil så gjerne bli ferdig du også, men står bom fast. Å spørre selv om hjelp får du ikke til.
Tenk deg du har jobbet hardt med en oppgave, men du viser det ikke stolt fram slik andre ofte gjør. Det ble ingen anerkjennelse denne gangen heller.
Forestill deg at vennen du greier å snakke med, ikke er på skolen. Men ordene kommer ikke ut til de andre slik du prater som en foss med vennen din ellers. Du blir alene i friminuttene.
Tenk deg at du skal i butikken med vennene dine for å kjøpe is. Du har lyst på is, men greier ikke å snakke med de som jobber i butikken.
Forestill deg at du er i byen og ser en god venn, men du får ikke fram et ord, ikke et hei en gang, selv om du vil.
Tenk deg at du er forelsket for første gang og alt du vil er å snakke med den søte gutten. Men å snakke ordentlig med gutter i det hele tatt vil ikke kroppen og alle ord blir sittende fast i halsen.
Forestill deg at du er på besøk og du er uheldig å søler ved bordet. Du går i frys og greier ikke gjøre noe med det. Du føler alle synes du er uoppdragen, som ikke tørker opp, men kroppen nekter deg å gjøre noe. Freeeze!
Tenk deg at du sitter på bussen hjem fra byen. Bussen stopper ikke der du skal av, men du greier ikke si fra.
Forestill deg å ha selektiv mutisme og skulle trosse alt dette og mer hver eneste dag. Det er modig det!
