Harald Nortun, forfatter
I 2012 ga jeg ut barneromanen Taus. Romanen forteller om en gutt som knapt sier et eneste ord på skolen. Noen diagnose er ikke nevnt i boka, men man kan jo tenke seg at hovedpersonen Kai lider av selektiv mutisme. Historien er fiksjon, men boka er basert på mine egne erfaringer. Nå skal jeg fortelle litt om bakgrunnen for at jeg skrev boka.
Elev på ungdomsskolen, 1988
«Jo Christian sier at Harald snakker hele tida, men vi andre hører ingenting.»
Dette sto det om meg i en skoleavis. Jo Christian var bestekompisen min. Og den eneste i klassen som hadde hørt meg snakke. Selv om jeg snakket hele tida, hvis vi skal tro skoleavisa. Hvisket, burde det kanskje stått.
Vi hadde en mattelærer som sjekket hvordan det gikk med hver eneste elev i klassen, enten vi rakk opp handa eller ikke. En gang kom han til meg, bøyde seg over kladdeboka mi, leste kjapt over regnestykkene jeg hadde skrevet. Så rettet læreren seg opp, fikk klassens oppmerksomhet, pekte på meg og sa: «Her sitter han stille – og regner rett.»
Matematikk var ikke favorittfaget mitt. Mange i klassen var flinkere, men ingen var like stille. Vi var den mest bråkete klassen på hele skolen. At jeg satt stille, var altså ment som ros. Den rosen sved helt inn i margen. Læreren kunne knapt sagt noe verre. Han minnet hele klassen om hva som var feil ved meg. Han roste mitt største problem, mitt handikap som hadde plaget meg hver eneste dag, hver time og hvert friminutt gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. Jeg klarte ikke stå foran en forsamling og si noe som alle kunne høre. Ikke nå, ikke i framtida, det var jeg sikker på. Hva var det som feilte meg?
Student på universitetet, 1994
Et auditorium i Trondheim. På en forelesning i utviklingspsykologi kom professoren med en liten digresjon. Han tok utgangspunkt i noe alle vet, at i de fleste klasser fins det noen som er sjenerte, som sjelden eller aldri svarer på spørsmål i timen, og som ikke deltar i diskusjoner. Men noen svært få elever, fortalte professoren, klarer ikke få fram et eneste ord. Hjemme kan de snakke og oppføre seg helt vanlig, men på skolen sier de ingenting. Uansett hva som skjer. Om de så brekker armen. Ikke en eneste lyd kommer ut. Ikke i timen, ikke i friminuttet. Professoren kalte det selektiv mutisme.
Navnet selektiv mutisme var nytt for meg. Det sto ikke i noen av pensumbøkene. Men alt professoren sa, kjente jeg fra før. Ja, jeg kunne mye mer enn han fortalte. Jeg visste nøyaktig hvordan det var å være stille hele skoledagen, ikke si et ord verken i friminuttet eller timen, dag etter dag. Jeg husket tanken om at jeg sikkert var den eneste i hele verden som hadde det slik. Jeg husket følelsen av at de andre i klassen, de som snakket hele tida, syntes at du var litt rar. At du var dum.
Foreleser på universitetet, 2006
Høstsemesteret 2006 var nettopp begynt. Noen banket på kontordøra mi på Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap på NTNU. Inn kom en student. Blikket hennes flakket noen sekunder mellom bokhyller og manusbunker. Så festet hun blikket på meg og sa:
«Hvis alle må snakke i timen, sånn som den første gangen på oppgavekurset i går, så slutter jeg å komme.»
Hun fortalte at hun alltid hadde hatt problemer med å si noe i forsamlinger. Å måtte snakke foran mange andre var det verste hun visste. Det var ikke blitt lettere med årene. Hun hadde gått på kurs for å mestre det, men kurset hjalp ikke, det hadde nesten blitt verre, mente hun.
Først prøvde jeg å oppmuntre. Sa det var bra hun kom og fortalte om problemet. Lovte å legge til rette så godt jeg kunne. Prøvde å være vennlig og hjelpsom. Men brått sa hun, høyt og skarpt:
«Jeg er ikke dum!»
Nei, du er ikke dum, tenkte jeg. Selvfølgelig er du ikke dum fordi du synes det er vanskelig å snakke i klassen. Du er smart og modig som forteller om dette. Og jeg er en av de få som virkelig burde forstå. Jeg er en av de svært få som har de aller beste forutsetningene for å vite nøyaktig hva du snakker om. Hva skulle jeg gjøre for å rette opp denne samtalen som hadde kommet så skjevt ut? Jeg tok en sjanse. Jeg fortalte noe jeg nesten aldri hadde røpet før, selv ikke til nære venner, og i alle fall ikke til noen av studentene.
«Jeg skjønner hvordan du hadde det,» sa jeg. «Jeg har hatt det akkurat slik selv.»
Studenten så skeptisk på meg. Hun så en som jobbet på universitetet. En som ledet gruppeundervisningen i litteraturvitenskap. En som også var hennes foreleser i innføringsemnet Ex.fac. Hun hadde sett meg foran 250 studenter i et stort auditorium. Der hadde jeg stått som på en scene, alene foran forsamlingen, med faglige begreper og definisjoner projisert på det svære lerretet bak meg. Stemmen min hadde runget ut gjennom høyttaleranlegget og fylt rommet. Jeg hadde forelest, drøftet og forklart i to timer, kun avbrutt av en håndfull spørsmål fra salen. Hvordan i all verden skulle en universitetslærer som meg ha noen som helst anelse om hvor vanskelig det kan være å si navnet sitt og ytre noen få ord i en gruppe på femten studenter? Hun trodde ikke på meg. Selvfølgelig ikke. Hvordan kunne noen som ikke sa et eneste ord i klassen, bli foreleser ved et universitetet?
En bok om taushet, 2012
Samme høst som denne studenten kom til meg, debuterte jeg som skjønnlitterær forfatter. Den første boka mi het Røverskogen og var inspirert av et sagn fra hjemstedet mitt. Men hva skulle neste bok handle om? Jeg prøvde å skrive flere nye ting, og snart merket jeg at tausheten liksom snek seg inn i det jeg prøvde å skrive. Taushet var et tema jeg ikke kom forbi. Etter mye tvil og usikkerhet, og mye indre motvilje, bestemte jeg meg: Jeg måtte skrive om ufrivillig taushet. Opplevelsen av at du ikke klarer å få fram et eneste ord. Dette ville jeg dykke ned i og undersøke. Dette ville jeg fortelle om. Et tema som svært få vet noe om. Bortsett fra de som har egne erfaringer med det.
Forfattere som skriver om egne erfaringer i en skjønnlitterær form, står langt friere enn mange lesere tror. Forfatterne komprimerer, forstørrer, utelater og legger til. Faktorer som komposisjon, dramaturgi og språk kan styre teksten like mye som virkeligheten.
Kai, som er hovedpersonen i Taus, er ikke meg. Han sier nok enda mindre enn jeg gjorde. Men jeg håper at beskrivelsen av tausheten, både sett utenfra og innenfra, skal kunne være gjenkjennelig – enten leseren har opplevd det hos seg selv, eller hos andre. I romanen ønsket jeg å få fram barnets opplevelse og perspektiv, og barnets forståelse – eller manglende forståelse. Kai har ingen forklaring på sin egen taushet. Han har ingen diagnose, ikke noe navn på tausheten, og det har ingen omkring ham heller. Betegnelsen selektiv mutisme er ikke nevnt en eneste gang i Taus. Jeg håpet at leseren kunne forstå dette uten å få det matet inn med store bokstaver og utropstegn. En ordrik bok om taushet ville vært paradoksalt. Jeg satset på å vise fram historien om Kai og tausheten, heller enn å forklare den.
Etter Taus, 2020
I dag er det ti år siden jeg sluttet som foreleser på universitetet og ble forfatter og freelancer på heltid. Men tilbake til studentens mistro høsten 2006. Hvordan kan en som knapt sa et ord i klassen bli foreleser på universitetet?
Det spørsmålet kan jeg dessverre ikke gi noe enkelt og kort svar på. Men jeg kan i alle fall si at jeg tok feil. Jeg tok totalt feil da jeg trodde at jeg var den eneste som var så stille. Jeg tok totalt feil da jeg trodde at jeg aldri skulle kunne snakke foran en stor forsamling. Det er sikkert mange der ute som tror at de aldri kan komme ut av tausheten. Kanskje de også tar feil?
Da Taus ble gutt ut i 2012, ga jeg noen intervjuer. Jeg snakket om taushet og om selektiv mutisme. Jeg fikk også henvendelser fra folk som hadde lest boka eller intervjuene. En bestemor ringte for å snakke om sitt tause barnebarn. En gutt på 11, samme alder som Kai, sendte meg et brev, han skrev at Taus var en av de beste bøkene han hadde lest. Mor til en leser sendte en mail til meg. Hennes datter hadde lest Taus, hun hadde lånt boka på biblioteket. Nå ville hun gjerne eie den, men boka fantes ikke i bokhandelen og var utsolgt fra forlaget. Derfor ville mora kjøpe et eksemplar av meg. Hun skrev at jenta hadde et favorittsitat fra boka: «Hva skal du svare når du ikke kan svare at du ikke kan svare?»
Boka og intervjuene – og det du nettopp har lest – er mitt bidrag til kunnskap om de tause barna.
