I en tid der det å være synlig og høyrøstet ofte løftes fram, kommer boken Hylja som en varm og viktig påminnelse om kraften som finnes i det stille. Hovedpersonen Hedda har alltid følt seg som en fremmed, for stille, for redd, for annerledes. Men bak tausheten skjuler det seg noe mer: en verden full av fantasi, styrke og skjulte krefter.
Forfatteren, Camilla Christensen bak romanen kjenner dette landskapet godt. Med god innsikt og egenerfaring med selektiv mutisme, en angstlidelse som gjør det vanskelig å snakke i visse situasjoner, har hun skapt en karakter som ikke bare berører leseren, men gir stemme til mange barn som sjelden blir hørt. Hylja er ikke bare et eventyr, det er også en fortelling om selvforståelse, håp og motet til å være seg selv, på egne premisser.
Christensen har bakgrunn innen kulturhistorie og folklore. Hun har en bachelor i kunsthistorie og en master i kulturhistorie fra Universitetet i Oslo, noe hun mesterlig skildrer i denne eventyrromanen.
Hva inspirerte deg til å skrive Hylja, og hvordan oppsto ideen til romanen?
Jeg har, hele livet, hatt skrivingen som mitt hovedverktøy for kommunikasjon og talerør for det jeg har på hjertet – gjennom deler av livet har jeg kun klart å uttrykke meg gjennom tekst. Når jeg da for noen år tilbake, av ulike årsaker, innså at jeg hadde mistet gleden ved det å skrive, kjentes det sårt og veldig ensomt. Jeg har følt meg, og kan fremdeles føle meg, ekstremt ensom til tider, men aldri når jeg skriver. Så stillheten i meg, og skrivingen har alltid holdt hender og vært avhengig av hverandre. For meg har dette vært en styrke. For å gjenfinne skrivegleden bestemte jeg meg derfor å gjøre et lite eksperiment; jeg ville skrive en fortelling til mitt 14 år gamle jeg, som hun hadde funnet trøst og gjenkjennelse i. Det naturlige for meg var da å nedtegne en hendelse jeg opplevde i den alderen som jeg enda ikke hadde klart å riste av meg. Det var på det tidspunktet over et tiår siden den fant sted, men jeg hadde fortsatt mareritt om ydmykelsen og den ekstreme fysiske følelsen av å krympe seg. Det var under et foredrag på ungdomsskolen, og hendelsen ble den første scenen jeg skrev, og utgjør den første scenen i Hylja. Det var under det foredraget at jeg brått ble klar over hvor paradoksalt synlig min taushet var overfor andre. Jeg hadde valgt å snakke om enhjørninger, det uskyldsrene, myteomspunne fabeldyret, jeg elsket romanen til Peter S. Beagle. Men ingen ønsket å lytte til det jeg sa. De prøvde ikke engang. I stedet var det hvisking, latter og peking – fordi jeg snakket lavt. Til slutt gav jeg opp å snakke i det hele tatt, jeg skrudde av og satte meg tilbake ved pulten min. Jeg skammet meg sånn, over å være som jeg var. Det var som å implodere, som menneske.
Når jeg 15 år senere satte meg ned for å gjenfortelle denne opplevelsen, løsnet det noe i meg. Fordi jeg innså at jeg kunne redefinere den og gi den mening. Jeg pakket den inn som begynnelsen på et eventyr, der den usikre, stille jenta skulle være heltinnen. Og hun skulle ikke måtte trenge å forandre seg – gjennom møtet med venner og skikkelser som gav henne trygghet og aksept for at hun var god nok som hun var, ville hun omsider tro på det selv. Og tryggheten ville gi henne styrke til å snakke, handle og tro på seg selv – ikke fordi hun måtte. Men fordi det til syvende og sist var hennes valg. Akkurat slik det ble for meg.
Har du noen personlige erfaringer som påvirket historien eller karakterene, spesielt Hedda?
Jeg opplevde selv som barn, og faktisk også som voksen, å bli mistenkeliggjort eller latterliggjort for min måte å være på. Blant jevnaldrende som ungdom ja, men det verste var egentlig de voksne. Jeg hadde en gymlærer som var veldig slem i munnen sin, og som gjorde meg til latter foran resten av klassen. Jeg var veldig forsagt og veldig forsiktig, så denne behandlingen gav meg ekstrem angst og skolevegring. Så mora mi tok meg til slutt ut av gymmen – hun så at mobbingen gjorde meg syk, og ingen andre lærere tok hennes tilbakemeldinger på alvor. Jeg kunne også i de øvrige timene bli bedt om å lese høyt, og blant enkelte lærere ble det gjort et stort nummer ut av at ingen hørte hva jeg sa. På et tidspunkt fikk heller ingen andre elever forlate timen før jeg hadde lest ferdig og holdt et lydnivå som lærer mente seg fornøyd med. Så der ble man sittende, for jeg fikk panikk, og fikk ikke frem et eneste ord. I arbeidslivet har jeg også fått høre av overordnete mennesker, langt eldre enn meg selv, at min måte å være på er et problem. At andre mennesker blir ukomfortable i mitt nærvær. Man har valgt å tolke meg i verste mening, simpelthen fordi jeg er stille. Jeg har blitt beskyldt for å være tafatt, stakkarslig, arrogant og sur. Og kanskje er det denne vedvarende mangelen på takhøyde for å være forskjellig av natur, at det har blitt desto viktigere for meg å bruke mine egne erfaringer og tanker i Hylja. Derfor har romanen også blitt langt mer personlig enn det jeg i utgangspunktet hadde tenkt. I dag er jeg glad for det. Jeg håper den kan hjelpe noen, forhåpentligvis til å innse at det er rom for oss alle. Vår stillhet trengs, for i den stillheten gror det frem gode refleksjoner, tålmodighet og vilje til å gjøre godt i verden. Vi tenker oss godt om før vi åpner munnen, og er overmåtelig forsiktige med å være frekke eller slemme, fordi vi vet hvor dypt det hadde såret oss selv. Vår stemme er sterk og klar den og, vi har mye klokt å dele – for den som ønsker å lytte til det vi har å si.
Hvorfor valgte du å kombinere realisme og eventyr i boken? Hva ønsket du å formidle med denne koblingen?
Jeg tror jeg alltid har tenkt at det er ikke er noen motsetning mellom det realistiske og eventyrlige. Om noen skulle mene det er det i så fall en oppfatning som er av nyere dato. For også folkeeventyrene kombinerte det fantastiske med grim realisme. Når Askeladden setter til skogs og havner i trollets hule der han blir satt til å kappete, for så å berge livet ved i lure trollet til å skjære hull på sin egen mage, ender eventyret med at han bringer med seg alt det gull og sølv som i berget fantes. Enden på det hele er at «med det kunne han saktens hjelpe far sin med å betale unna noe på gjelda.» For meg så er denne lille setningen en påminnelse om at eventyrene ble fortalt av et lutfattig folk som verken kunne lese eller skrive. Men det å fortelle, enten gjennom historier eller sang, var viktig for dem. Livsviktig faktisk, hvis ikke ville historiene ha blitt glemt for lengst. Eventyrene forteller oss noe om hva folk var opptatt av; Askeladden var en underdog som ingen hadde troa på, men det var han som beseiret bergtrollet og vant prinsessen og halve kongeriket. Ikke fordi han var rik eller sterk eller spesielt modig – men fordi han var smart, snarrådig, og ikke minst nysgjerrig på verden omkring seg. Tenk på alt han plukket med seg på veien, som han fikk bruk for senere, alle skikkelsene han fant plass til på skipet som kunne gå like fort til lands som til vanns, og i lufta med. Han som åt gråstein, han som hadde syv vintre og syv somre i seg … Og så videre. Askeladden hjalp de, og de hjalp han. Det er derfor de kalles de gode hjelperne. Fordi vi klarer oss ikke alene. Til og med Askeladden trengte hjelp. For folk som hørte på disse historiene betød det at det var håp for de og; Askeladden klarte det han. Ved å være snill, og oppmerksom og kjapp i tankegangen. Ikke minst hadde folk, gjennom eventyrene, mulighet til å gjøre narr av øvrigheten, presten, skattefuten og kongen – disse som stod over dem i samfunnet og bestemte lover og regler som ofte gjorde hverdagen vanskeligere enn den hadde trengt å være. Eventyrene har alltid satt ord på hva folk har fryktet og mislikt i samfunnet, men også hva de har drømt om og lengtet etter. For meg var det derfor utenkelig å ikke videreføre dette, og inkludere eventyrene i min roman, samtidig som jeg ønsket å skape et eventyr for sin tid. Jeg håper på å kunne formidle håp, selv når ting er som mørkest og man føler seg mest alene. At det er de uventede vennskapene som sår spirer i oss og får oss til å gro. At det er lov å være redd og usikker og ta til tårene og miste troa. Vi gjør det alle sammen. Det er da vi må gjøre som Askeladden; plukke med oss de skattene vi kan finne, enn hvor unnselige vi tenker at de er, og ta oss tida når vi går. Vi finner frem til Soria Moria slott til slutt – ofte når vi minst venter det. Selv den matteste gråstein glimrer når vi snur den opp mot lyset.
Hvilken betydning har boken hatt for deg personlig som forfatter?
Hylja er min første roman. Dette er drømmen jeg har båret på siden jeg var 15 år. Da var det Elin Brodins bøker jeg nylig hadde oppdaget, det begynte med romanen En klode full av lys. Romanen handler om Edelwolf fra den fjerne planeten Sagaland, som etterkommere av jordboere koloniserte, med en drøm om en gang å vende tilbake til Jorden igjen. En dag skjer underet: et skip med jordmennesker lander på Sagaland, og Edelwolf får bli med tilbake som ambassadør. Men den grønne, frodige, utopiske Jorden viser seg å være helt annerledes enn han har drømt om og han må, som fremmed fugl i et fremmed rike, omdefinere utopien som han har hørt lovnader om siden barndommen. Finne sin plass, samtidig som han må ivareta seg selv og sine verdier. Så enkelt, og allikevel så vanskelig.
Etter å ha lest denne romanen, støvsugde jeg resten av Elin Brodins forfatterskap og fant gjenklang i mye av det hun skrev; fremmedgjøring, ensomhet, utenforskap og uventede vennskap. Elin skrev om sommerfuglmennesker, som var spesielt uskyldsrene, og som måtte ivaretas for enhver pris, for verden var død uten dem. Likevel var det disse menneskene som havnet utenfor, havnet på skråplanet og mistenkeliggjort av samfunnet. Elin blandet det fantastiske med realisme, det overnaturlige med harde fakta. Jeg tenkte aldri konkret at det var forfatter jeg ville bli, simpelthen fordi at jeg alltid har skrevet. De første diktene jeg skrev, skrev jeg da jeg var 6-7 år. Men med Elin Brodins bøker tentes også romandrømmen; tanken på å skape noe som kunne gi trøst og tilhørighet hos en sårbar sjel, akkurat som meg selv. Jeg fant ut av det eneste jeg ville gjøre, var å skrive. Alt annet utgjorde plan B. I mellomtiden tok jeg en mastergrad i kulturhistorie, uten å nødvendigvis å gjøre karriere utav det, men jeg tror at de årene med universitetetsstudier gjorde meg enda bedre rustet til å skrive de historiene jeg brant inne med.
Hylja er mitt hjerteblod, og gjennom å kunne holde boken i hendene mine, og se at andre kjøper den, låner den og leser den og anbefaler den videre, vet jeg at drømmer går i oppfyllelse. Mitt skriveeventyr har akkurat begynt. At det i tillegg skulle begynne med en roman som er så personlig, der jeg både kunne formidle min kjærlighet for folkeeventyrene og sagnene, og gi rom for en fåmælt og annerledes heltinne, føles helt riktig. Da gjør det ingenting at det tok litt tid, gode ting gjør som regel det. Jeg har lært meg verdien av å skynde meg sakte, jeg kommer frem til slutt. Mitt 15 år gamle jeg ville vært sprekkeferdig av stolthet. Kanskje hadde hun også felt noen tårer. Det gjorde jeg også, når jeg holdt boken for første gang. Fordi jeg tok min drøm på alvor. Og aldri gav opp.
Hedda fremstår som stille og ofte usikker i boken. Hvordan har du jobbet med å skildre hennes indre liv og følelser?
Det jeg kjenner på selv er at tausheten og usikkerheten jeg har båret på siden jeg var barn, ikke bare foregår i det indre. Det er også en ekstrem fysisk opplevelse, som ofte bidrar til at man føler seg svært eksponert og naken i møtet med andre. Det ligger en veldig ensomhet i det å ikke klare å gjøre noe så enkelt som å svare når noen sier «hei.» Det er det Hedda opplever – det er ikke det at hun ikke vil. Hun klarer ikke. Hun kan ikke noe for det, for det er kroppen som skrur henne av, som en innvendig lysbryter som mørklegger tankene. Og når det skjer tar engstelsen over, hun vet rett og slett ikke vet hva hun skal svare, hun glemmer at det holder med et enkelt «hei» tilbake. Problemet er at skaden skjer så fort; selv ønsker hun bare å forsvinne ned i gulvet. I stedet blir hun synlig på en måte som forverrer situasjonen, som gjør henne enda mer isolert i sitt eget hode og sin egen kropp. Dette har jeg kjent på selv, og kan til dels fremdeles kjenne på det. I dag er det enklere å stå i det, fordi jeg vet at den følelsen er forbigående. Det vil ikke være sånn hele tiden, ikke med alle jeg møter. Når man imidlertid er på Heddas alder, slik vi jo alle har vært, vet vi ikke det. Vi har ikke de verktøyene, eller de årene, som kreves for å vite at det går over, det blir bedre. At vi er gode nok akkurat som vi er, vi trenger ikke å endre oss, vi har bare andre behov for å kunne føle oss trygge. Og når vi er trygge, da blomstrer vi. Da klarer vi ikke å tie stille, fordi vi har så mye på hjertet. Og det må være lov at noen av oss, kanskje ganske mange av oss, trenger lengre tid enn andre på å komme dit. Vi må gå noen omveier, og gå oss bort. Det er et av de viktigste budskapene jeg ønsket å formidle med Hylja; at noen ganger må vi tørre å stole på at vi trenger å forville oss vekk. Og ta oss den tida det tar. Og at det ikke alltid er den opptråkkede stien som leder oss dit vi skal.
Mange som har utfordringer med å uttrykke seg muntlig, føler seg ofte misforstått. Hvordan ønsket du å vise dette gjennom Heddas opplevelser? Hvordan påvirker Heddas stillhet relasjonene hun har med familien, vennene og de rundt seg?
Jeg tror at mange sliter med å vite hvor man skal plassere oss som ikke sier så mye. Det er til og med et uttrykk for det; «pinlig stillhet.» Mange bli usikre av stillheten, og får et behov for å kategorisere oss som er fåmælte, de fyller vår taushet for oss: Hva tenker hun om meg nå? Hun liker meg ikke. Hvorfor sier hun ingenting? Hvorfor ser hun sånn på meg? Hvorfor ser hun ned i gulvet hele tiden? Kan hun ikke svare når jeg spør om noe? Er hun dum? Hvorfor ignorerer hun meg? Hun hater meg sikkert. Hun synes sikkert at jeg er skikkelig teit.
Jeg velger å tro at de fleste ikke har til hensikt å tolke andre i verste mening, men problemet oppstår selvsagt når man velger å ta mest hensyn til hva man selv føler er det enkleste. Det å sette merkelapper på andre for eget forgodtbefinnende, forringer et menneske. Når andre maler et bilde av deg, som du overhodet ikke kjenner deg igjen i, er det vanskelig å riste det av seg.
Også Heddas familie opplever henne som vanskelig å forholde seg til, og håndterer det på en ufin og nedbrytende måte, uten at det trenger å være vondt ment av den grunn. Jeg er ganske sikker på at alle foreldre ønsker at barna deres skal ha sunne og gode relasjoner til andre barn, at de skal bli inkludert og passe inn og være som alle andre – simpelthen fordi det er det enkleste. Jeg har full forståelse for det. Men barn og unge er like komplekse, både i følelseslivet og tankelivet, som ethvert voksent menneske. Og de trenger å bli møtt på sine egne premisser. Det er forskjell på å være blyg, og trenge oppmuntring til å komme «ut av skallet» (et uttrykk jeg egentlig ikke har så veldig mye til overs for) – og å være engstelig og innesluttet fordi man enda ikke forstår sine egne behov. Ingen burde da tvinges inn i en mal eller en forventning om hvordan man burde være for å tekkes sosiale normer – slik Hedda blir i begynnelsen. Det skaper mer angst og mer isolasjon, fordi man føler seg som et problem som alle prøver å løse.
Mange stille mennesker, Hedda inkludert, snakker når hun føler seg trygg i en situasjon. Når hun møter gamlenissen, sin første venn og hjelper på sin reise, er det som om proppen i henne trekkes ut. Hun forstår at med gamlenissen er det lov å være helt, helt stille. Så derfor kjenner hun seg trygg på å snakke fritt – fordi hun har noe å si. I denne settingen handler det å snakke ikke om å prestere på andres premisser – det handler om å dele, kommunisere og bli kjent med noen som er genuint opptatt av hvem hun er og hvordan hun har det. Når du snakker uten å måtte fylle et tomrom for å berolige andre, gir det rom for ekte tilhørighet og ekte vennskap. Samtidig er vi forskjellige; noen elsker småprat, å omgås mange mennesker, mye lyder og inntrykk. Andre blomstrer i de lavmælte samtalene, i noen få, meningsfulle bekjentskap. Tenk, så forskjellig vi er skrudd sammen, hvor nydelig er ikke det? Tenk hva vi kan lære og gi til hverandre om vi kan godta hverandre som vi er?
Selv om selektiv mutisme ikke nevnes eksplisitt i boken, kan leseren få en følelse av at Hedda kan ha en slik utfordring. Var dette en bevisst del av karakterutviklingen?
For meg var det en befrielse, og tankevekker, å lese om denne tilstanden – dette begrepet fantes ikke da jeg vokste opp. Jeg var enten «sjenert», «nærtagende» eller «rar.» Jeg var i min egen verden, og var ikke alltid oppmerksom på ting som skjedde rundt meg. Slik er jeg fortsatt. Men jeg måtte bli såkalt voksen før jeg forstod meg selv litt bedre, og det har også bidratt til å at jeg kan være litt mer tålmodig med meg selv. Jeg kan fortsatt trigges når jeg møter mennesker som velger å legge stor vekt, og gjør meg bevisst, på min taushet. Jeg føler meg fortsatt liten når andre ber meg snakke høyere, og snakke mer. Jeg krymper meg fortsatt. Jeg skrur meg selv av. Samtidig vet jeg nå at jeg er som jeg er, og slik vil jeg fortsette å være, det er ingenting galt med meg. Jeg har ikke noe ønske om å endre meg for å passe inn i andres mal.
Det er denne innsikten jeg ønsket å gi Hedda underveis på hennes reise. Derfor har jeg bevisst unnlatt å endre personligheten hennes drastisk under skrivingen; hun har fått bevare sin kjerne av den hun er, sine gode sider og mindre gode sider, samtidig som reisen gjennom det eventyrlige har gjort henne mer trygg på sine egne valg. Hun er fremdeles usikker, og hun tviler ofte – men Hedda er ingen superhelt. Hedda er tolv år. Og jeg tenker at til og med en fiktiv karakter i den alderen må få ta tiden til hjelp. Det er mye Hedda i meg, og det viktigste jeg ønsket for henne var at hun skulle få slippe å skamme seg mer. For skammen spiser oss, sakte, men sikkert opp, den gnager på sjelen og fører ikke noe godt med seg overhodet. Som ungdom klarte jeg ikke å sette ord på det, men under arbeidet med denne romanen løsnet det. Så derfor valgte jeg å bruke ekstra plass på hvordan, i alle fall jeg, erfarte denne skammen og hva den gjorde med kroppen. Hun føler at den Hedda andre ser, er den eneste Hedda som eksisterer.
Det å forsvinne i andres bilde er ødeleggende, spesielt i ung alder når vi ennå ikke har rukket å opprette noe slags fundament for hvem vi er. Vi prøver oss fortsatt frem, og da er det ekstra viktig å ha rom for å prøve og feile, leke og lære. Vi må tviholde på barndommens lek så lenge vi kan, for alvoret begynner altfor tidlig. Leken tillater oss å være fri. Når Hedda møter eventyret, innser hun at det er i magien og det fantastiske hun kan finne seg selv for alvor – for her er det ingen som stiller krav til at hun skal være noen annen enn den hun er. I eventyret er det rom for alle.
Er det viktig for deg som forfatter å gi stemme til barn som ofte føler at de ikke blir hørt, som Hedda?
Som ungdom slet jeg selv med å finne karakterer jeg identifisere meg med. Jeg var ikke tøff og uredd som Ronja Røverdatter, målbevisst og smart som Hermine Grang eller rappkjeftet og morsom som Pippi Langstrømpe. Jeg elsket dem, men de minnet meg også om alt jeg ikke var, eller klarte å bli. Jeg var nysgjerrig, men engstelig, reflektert, men usikker. Om noen fant jeg meg selv i Ravnejenta, den kloke, annerledes ungjenta i Torill Thorstad Haugers roman ved samme navn. Ravnejenta var hundset og holdt utenfor samfunnet, men hadde sin styrke i sine vide kunnskaper om urtemagi og legekunst som hun brukte til å hjelpe andre. Hun var empatisk og snill og gjorde ikke mye ute av seg, selv om hun også kunne bite ifra seg når hun blir utsatt for urett. Det er viktig, vet jeg, at man kan finne rom for gjenkjennelse og aksept for slik man er – at det er en styrke i det å være snill og reflektert, at selv om man ikke sier så mye så har man fortsatt mye viktig på hjertet som vil være verdifullt også for andre.
Det var derfor viktig for meg at Hedda skulle få være den hun var. Hun er verken modig eller spesielt handlekraftig, hun er ikke den som får ting til å skje – i alle fall ikke i begynnelsen. Dette er jo fy-fy i skjønnlitteraturen, der plott skal belage seg på karakterer som selv setter handlingen i gang. Hedda gjør ikke det. Hun ramler over et kart, et mystisk kompass – og en gåte. Det trigger noe i henne, og får henne til å rive løs fra alt som er kjent, selv om hun er redd og ikke aner hvor hun skal. Hun angrer, og får lyst til å dra tilbake – det tror jeg er veldig menneskelig. Det tar tid for henne å blomstre, og hun aner knapt bak eller frem på seg selv. Men hun prøver, feiler og prøver igjen. En av mine favorittkarakterer, harepusen Timidus, sier til henne en kveld hun er redd og oppgitt av seg selv: «Noen ganger er motet den lille stemmen på slutten av dagen som sier: jeg prøver igjen i morgen.» Jeg håper mange vil skrive ned det lille sitatet og klistre det opp på veggen. Jeg tror det er flere enn Hedda som trenger det, meg selv inkludert.
Eventyrene i boken gir Hedda trøst og styrke. Ser du en forbindelse mellom Heddas reise i eventyrverdenen og utfordringene hun møter med sin egen taushet? Hvordan har du brukt Heddas stillhet til å vise hennes styrke, snarere enn svakhet?
Astrid Lindgren – som var en veldig klok dame – var veldig klar på hva som ikke var livets mening; det var å være redd for ensomhet og stillhet, og at man ikke tar seg tid til ettertanke. Jeg er helt enig; spesielt nå, med tanke på hvor raskt allting går. Da de første menneskene begynte å reise med de første togene ble det rapportert tilløp til ekstrem reisesyke og svimmelhet – fordi landskapene raste forbi i et høyere tempo enn mennesket i utgangspunktet var skapt for. I dag har vi vent oss til dette for lengst, samtidig som vi utsettes for inntrykk til enhver tid, via reklame, sosiale medier, strømmetjenester, lyder og lukter. Stillheten har harde kår.
Det er derfor det var viktig å forsterke at Hedda på sin reise legger mye vekt på å lytte; det er slik hun oppdager den nye verdenen hun har kommet til, gjennom årstidene som stadig er i endring, hvilke fugler som synger om våren og hvilke som synger om vinteren.
Knitringen fra varm ved, den lyse kvitringen fra en ensom gransanger, den forsiktige smattingen til søvnløse små mus. Og man kan jo ikke lytte, med hele seg, uten også å være stille. Hedda lar lydene fylle hele kroppen, de varsler om farer, men også om ro og trygghet.
Hedda finner seg selv i det ukjente, nettopp fordi hun hele livet har fått høre hvem hun burde være. Hun har ikke fått rom til å omfavne, utforske eller godta den hun er, eller er i ferd med å bli. Derfor finner hun tilhørighet i det skremmende og nye, selv om hun er redd. Når man ikke vet hvor man hører hjemme, kan man ikke utelukke at kanskje er det her? Er det her jeg kom ifra, er det her jeg burde slå rot? Og kanskje er det ikke et sted. For Hedda har den egenskapen at hun finner tilhørighet i de fleste av de verdenene hun møter – først når hun ramler innom et parallelt samfunn befolket av mennesker oppdager hun at det er der hun føler seg feil. Samtidig har hun på dette tidspunktet da også funnet styrken i å stå opp for seg selv, fordi dette parallellsamfunnet kan hun se seg selv i relieff. Hvordan hun var den gang. Og hvordan hun er nå. Vi endrer oss kontinuerlig, fra en uke, en måned eller et år til et annet. Spesielt i ungdomsårene, når vi fremdeles befinner oss i livets støpeskje. Vi har den ene foten i barndommen og den andre i gudene vet hva, ungdomsårene er spennende, frustrerende og skumle. Da blir det vanskelig å forholde seg til den vi en gang trodde at vi var, og den andre husker oss som.
Eventyrene har alltid hatt den funksjonen, både for de som har fortalt dem, og de som har lyttet og ført dem videre. De har vært underholdningskanaler, ja, men også ventilasjonskanaler der menneskers lengsel og drømmer har fått uttrykk gjennom gullepler og sjumilsko. Jeg tror det er når vi tråkker utenfor allfarvei (som i Hylja ikke bare utgjør et begrep, men også et faktisk sted), at vi finner vårt eget, indre kompass. Det leder oss ikke nødvendigvis fra a til b – heller ikke for Hedda. Selv ikke Heddas magiske kompass leder henne dit hun vil – men det leder henne dit hun må, via omveier og mørkeganger og blindsoner. Og hun forstår at dersom hun ikke hadde møtt på alle disse hindringene, så hadde det heller ikke vært et eventyr. Uten alle disse omveiene hadde hun ikke funnet sin egen stemme, slik vi bare kan gjøre gjennom å gjøre oss erfaringer på godt og vondt. Hedda innser at selv de mest fryktinngytende kreftene er hun skapt for å kunne overvinne – ikke med makt, men med klokskap og empati. Hedda er ingen kriger med sverd i hånd, men hun gjør som Askeladden, hun tar seg tida. Og hun trenger ikke overbevise trollet til å skjære hull på sin egen mage for å komme seg velberget ut av Trollheimen. For også hun er troll, hun er nøkk og nisse og alle disse skikkelsene hun møter på sin vei. Hun innser at hennes stillhet gir henne rom til å forstå dette ukjente. Ikke gjennom ord, men gjennom lukter og lyder og alle de øyeblikkene som krever at vi er stille for å kunne ta del i.
Hva håper du at unge lesere kan lære eller oppleve gjennom å lese Hylja? Tror du Heddas kamp for å finne sin plass i verden speiler universelle utfordringer barn og ungdom møter i dag?
Det er en liten digresjon dette, men jeg tilhører, kanskje, den siste generasjonen som husker hvordan det var å vokse opp offline. Jeg har derfor hatt mange tanker om hvordan den digitale tidsalderen bidrar til å skape en kunstig forståelse av hva som er ekte. Sosiale medier oppfordrer til å skape et digitalt alter ego, det er en utstillingsplakat for hvem vi ønsker å være, utad for andre. I det bildet er det lett å forsvinne. Hvem er jeg, i den jeg prøver å være? Det er vanskelig å snakke med innestemme, for det er den som roper høyest, og krever mest, som får sin stemme hørt. Som ung er det vanskelig å finne fotfestet under noen omstendigheter, men jeg tror spesielt i våre dager at det å være et menneske i livets støpeskje er mer utfordrende enn det man noensinne kunne sett for seg. For så mye handler om det som skjer på utsiden, snarere enn roen og stillheten man trenger i rommet på innsiden der man blir kjent med seg selv. Hvem er jeg uavhengig av alle andre? Hva gjør meg til meg? For det finnes bare en av oss, ethvert individ gjør seg helt egne erfaringer, tanker og opplevelser om livet. Det vil aldri igjen finnes noen som er nøyaktig maken som deg.
Det var derfor spesielt viktig for meg å formidle Heddas ytre og indre reise som en søken etter å finne sin egen stemme. «En dag vil du forstå hvor sterk den er», sier gamlenissen til henne. Og da spiller det ingen rolle om hun roper. Hun snakker ikke lenger for å prestere for andres ve og vel. Hun bruker sin stemme for å knytte seg selv til naturens stemme, skogen, elvene, fossene, fjellene, og alle de små livene som befolker dem. Dette er et viktig aspekt ved romanen, for naturkrisen er en av vår tids største, mest påtrengende kriser. Og unge mennesker vet det, de skolestreiker for klimaet og er samvittighetsfulle, kloke samfunnsborgere som er grunnleggende engstelige for den fremtiden den eldre generasjonen etterlater seg. Nettopp derfor utgjør også naturen en egen karakter i Hylja, for det er ingen andre steder som Hedda føler mer aksept og mer ro enn ute i naturen. Fordi også hun er natur. Det er vi alle sammen. Det er ingen motsetninger mellom skogen, havet, fjellene, myrene, dyrene – og oss. Men vi har glemt det.
Uten stillheten, og evnen til å lytte vil vi heller aldri lære av de som har vært her før oss. Vi tror at floraen og faunaen er vår til å selge. Utviklingen i dag skremmer meg, fordi vi er i ferd med å kneble naturens stemme. Vi legger lokk på den, nekter å lytte. Folkeeventyrenes magiske åsteder er i ferd med å forsvinne, fordi vi raserer og bygger ned, i fremskrittets og kapitalismens navn. Astrid Lindgren fikk dessverre rett: vi er redde for stillhet, ensomhet og ettertanke. Da er det ikke rart at vi føler oss fortapte. Jeg håper at Hylja kan være et tilskudd i den samtalen.
Ja, det er et eventyr. Men i alle eventyr er det spor av sannhet. Og selv når det ser som mørkest ut, så ender det som regel godt. Jeg prøver å ikke miste troa på det. Derfor vil jeg fortsette å skrive eventyr. Vi trenger dem mer enn noen gang.
